En av musikkvideoene som grep meg aller mest iløpet av fjoråret var Rhyes «The Fall». Her forviller en middelaldrende, festkledd mann seg bort i sine minner om gnisten som en gang oppstod mellom han og hans kone, en gnist som forlengst er borte – mens L.A.-duoen bak selve låta lirer av seg myke tangenter, strykere og melodilinjer til strofer som «Oh, make love to me one more time/before you go away». Sånt er det vanskelig å unngå å ikke bli ørlite forelska av.
Med andre ord skal det mye til å misforstå hva slags følelser det anonymiserte (se ovenfor, de har ikke et ordentlig bandbilde en gang) tospannet oppsøker under det halvt danske, halvt kanadiske nysoulaliaset Rhye. For det er så man nærmest kan kjenne lukten av parfyme, mørk sjokolade og våte kyss smyge seg ut av hodetelefonene.
Woman, duoens debutalbum, nytes nemlig best i øreklokkeformatet, både på grunn av nærheten som ligger i Mike Miloshs androgyne, hviskende vokal og deres fargerike produksjoner. Her står nemlig de kroppstempererte lydene helt sentralt; det være seg trøtte funkgitarer («Shed Some Blood»), sensommerseige strykere («Major Minor Love»), lune orgler («Open») eller den alltid kjærkomne karibiske lyden av steelpans («Verse»).
Termometeret stukket under armen til Rhye viser riktignok ikke bare 37 grader celsius – blant annet går tempoet i «The Fall» godt forbi det stilledansende. Også «3 Days» – en knallsterk motkandidat til «The Fall» om plassen som albumhøydepunktet – vil mer enn at du kun skal ligge i skje og kose deg: Dette er en fløyelsmyk discojuvel med småmorbide linjer som «Stealing kisses in those bloody sheets/I’m killing you» og «It’s just my nature/I ruin love».
Mitt heiteste tips: Trekk plasten av en nyinnkjøpt Troika, skyv hodetelefonene godt over ørene, og nyt Woman som den lekkert innpakkede konfektesken den er. Enkelte biter ser såklart langt bedre ut enn de egentlig er – som det intermezzolignende tittelsporet, svært stillfarne «One of Those Summer Days» og det ikke like vellykkede discoforsøket i «Last Dance» – men pytt-pytt: Woman er et, om ikke skjellsettende, i det minste usedvanlig vakkert lite popalbum.
Kim Klev
