I det solen er i ferd med å gå ned bak Kongescenen entrer Maggio og bandet hennes til kjærlig jubel fra en folkemengde som er noe mindre enn hva franske Phoenix spilte for i går på samme scene. De som har møtt opp virker svært klare for fest og når den tidligere Oslo-bartenderen lener seg mot de på fremste rad for å ta inn energien, skrikes det av hjertens lyst fra de aller ivrigste. Selv om fjorårets Handen i fickan fast jag bryr meg ikke har klart å levere like store hits her til lands som Satan i gatan (2011) tyder den varme velkomsten på at Veronica fortsatt har en spesiell plass i nordmenns hjerter.
På scenen er Maggio flankert av to svære oppblåsbare hender og som bakteppe pumper en videoskjerm ut en blanding av korte videoklipp og fargesprakende øyegodt. Ørene får også prima oppvartning med et lydbilde som er rikt på detaljer. På utfordrende låter som «Satan i gatan» er det også tydelig at Maggios stemme høres bedre ut en noen gang. Når hun forsøker å kommunisere med publikum mellom låtene virker hun derimot litt veik og sytende selv om hun mener alt godt. Da er det beleilig at setlisten stort sett flyter godt uten alt for lange avbrekk.
Selv om store deler av publikum virker å ha tyllet i seg akkurat litt for mange enheter og er mest mottakelige for svenskens opptempo-hits fungerer faktisk ballade-hattricket «Låtses som det regnar», «Bas gillar hörn og «Mitt hjärta blöder» overraskende godt – spesielt på sistnevnte hvor Maggio ber så pent hun kan om å få hjelp til å synge den hjerteskjærende refrenglinja: «Mm, det här är värt att dö för, jag tror mitt hjärta blöder. «Mitt hjärta blöder» sklir så glatt over i «Finns det en så finns det flära» og nå trenger ikke Maggio å be om noe som helst, for nesten hele Kongescene-amfiet hopper med henne på den friske og uvanlig (for Maggio å være) positive låta.
Ved tidligere festivalbesøk i Norge har Veronica slitt med å holde oppmerksomheten til publikum og P3s anmelder syntes ikke Maggio hadde nok tilstedeværelse til å fylle den store Kongescenen på samme festival for fire år siden. Hun har helt klart vokst som artist siden den gang samtidig som hun får god hjelp av et entusiastisk og beruset publikum som garantert er lettere å underholde enn de hun spilte for midt på dagen i 2010. Og på det som Veronica selv mener er hennes aller tristeste sang, den såre «Snälla bli min» viser festivaldeltakerene seg som en ekstremt mangfoldig gjeng: Samtidig som en kar i tyveårene hulker så tårene fosser foran scenekanten velger andre rett bak han å surfe på elektriske folkehavet..!
Veronica Maggio beviser på Slottsfjellfestivalens nest siste konsert at hun har tatt store steg mot å bli en fullverdig entertainer selv om hun fortsatt har litt å gå på. Underholdningsverdien hadde nok også steget et siste hakk om det ikke tok det stødige, men veldig anonyme bandet hennes hele seksten låter før de tør å slippe seg skikkelig løs («Hädanefter»). Likevel skummer det nesten over av allsang, dans, lørdagsfyll og eufori når «Jäg kommer» skjenkes ut av anlegget som første ekstranummer.
Tete Lidbom
