For høy vokal er vel strengt tatt noe av et luksusproblem i by:Larm-sammenheng. Det er ikke desto mindre vanskelig å ignorere idet iampsyencefictions åpningslåt «City Of Spades» runger utover Youngstorget på musikkfestens første dag – særlig når feedback-spøkelset flagrer faretruende i bakgrunnen.
Nå er ikke vokalist Aleksander Johansens stemme den verste du kan ramle på en overdose av. Lofotværingen besitter en uttrykksfull og distinkt røst, med patosen til en Grant Lee Phillips eller en Mike Scott naturlig klint utover et stemmebånd som brister akkurat når det skal.
Det er heller ikke stort å utsette på kvintettens musikalske autoritet. Vokalharmoniene stikker seg ut som gjennomtenkte og ektefølte, og det dissonante gitarkrydderet som iblant får smyge seg gjennom de få sprekkene i lydbildet løfter helheten.
Likevel føles det som om noe mangler, og det koker såvidt jeg kan høre ned til minneverdige låter. I det etterhvert ekstrembefolkede nabolaget der indie skuler mot americana, folk og euforisk pop er denslags essensielt, men iampsyencefiction skårer foreløpig høyere på form enn innhold. Og da snus brått styrkene til irritasjonsmomenter.
Vokalen er et godt eksempel: Den oppleves rett som det er brekende uten et skinnende materiale å formidle. At bandet har skåret bort brorparten av klangfylden og de psykedeliske elementene fra debut-EPen til fordel for et tørrere og mer spilt sound bidrar til å eksponere disse svakhetene ytterligere.
Best er «Spoonfuls Of Bursting Bubbles», som rent melodisk nikker mot The Smiths, og ferske «Spy vs. Spy», servert i intimt og dynamisk duoformat. De resterende fire låtene er upåklagelig fremført, men i dybden på hvem og hva som skjuler seg bak det fjollete bandnavnet kommer vi dessverre ikke denne kvelden.
Marius Asp
