I april i år varmet kanadiske Half Moon Run opp for folkrock-mastodontene Mumford & Sons foran et utsolgt Oslo Spektrum. Fram til da var de et nok så ukjent band her til lands og vi i P3 fikk heller ikke øya ordentlig opp for bandet før Mumford & Sons-vokalist Marcus Mumford utropte de som sitt favorittband i et intervju med Lydverket. Hans engasjerte anbefaling førte etterhvert til at P3 spillelistet den eventyrlige singelen «Full Circle».
Tre av fire bandmedlemmer åpner settet med den svevende «21 Gun Salute» som er siste spor ut på deres debutalbum Dark Eyes som ble re-lansert her i Europa nå i sommer. Lydbildet er direkte, nært og nesten forstyrrende luftig. På scenen er det mer en dobbelt så mange instrument som bandmedlemmer noe som gjør at jeg med ett frykter lange og beklemte dødpunkter mellom låtene. Heldigvis syr de hele konserten stramt og sømløst sammen og framstår som et enormt gjennomarbeidet band også mellom låtene.
Det er i det hele tatt svært få aspekter med Half Moon Run som ikke imponerer i løpet av deres tilmålte tid på Pstereofestivalens nest største scene. Trommeslager Dylan Phillips er et godt eksempel, som under den vuggende r&b-flørten «Nerve» spiller trommer, synth og korer med enestående innlevelse, alt på en gang altså. Riktig så sjelden er det også at et band med kun et album på samvittigheten kan by på en setliste fylt med så mye dynamikk og samtidig besitte et så bemerkelsesverdig gjennomført sound.
Det halter riktignok en stakket stund i starten av «Drug You», men det tar ikke lang tid før kvartetten loser den inn i det samme hyptnotiserende landskapet som den til vanlig holder til på Dark Eyes. Om du ikke har hørt mer en «Full Circle» – som forøvrig ble mottatt med stor jubel – av Half Moon Run er det egentlig en stor utfordring å beskrive bandets uttrykk uten å bombardere deg med referanser. For det er mange elementer i bandets uttrykk som virker kjente og ikke minst kjære. Det være seg hviskende hint til Radiohead («Give Up»), melodilinjer som selveste Jeff Buckley hadde vært stolt av («She Wants To Know») og perkusjon i Calexico-klasse («Call Me In The Afternoon»).
Half Moon Run er noe så uvanlig som et i overkant referansesterkt band med en usedvanlig sterk identitet. Et rockeband som flørter med alt fra folk til r&b uten at det går utover helheten. Samtidig er de nok til tider i overkant progressive til å nå de samme massene som bandet til deres aller største fan (les: Marcus Mumford) har nådd i løpet av det siste året. Det gjør likevel ingenting om de fortsetter å levere konserter som er like utenomjordisk ambisiøse, men samtidig så varme og jordnære som i kveld.
Tete Lidbom
