Den bergenske sekstetten med det briljante/åndssvake bandnavnet (stryk det som ikke passer) har lenge hatt rykte på seg for å være et av våre fremste liveband. På plate er det vanskelig å fatte hvordan noen kan hisse seg stort opp i noen retning over gruppas sommerlige, naivistiske og lett gjøglete pop. I levende live stiller det seg ganske annerledes.
Kakkmaddafakka, eller KMF, som de nå offisielt kaller seg, mottas som helter når de spretter, ruller og danser ut på Baglerscenen. Det er lett å se for seg at de kunne båret en langt større scene, da som headlinere, men plasseringen sørger i alle fall for en tettpakket og heidundrandes fest.
De jammer seg inn i diskonummeret «Touching» og følger opp med likelydende «Language». Det både ser og høres tøylesløst ut; alle medlemmene leker med publikum, herjer og poserer, og det er heller ingen ulempe at brødrene Pål og Axel Vindenes kan alternere i frontfigurrollen sammen med bassist Stian Sævig.
KMF vet å snu begrensninger til sin fordel. Slappsur vokal er et kjennemerke framfor en akilleshæl; en slags x-faktor inni det frenetiske drivet, og det ligger en betydelig spilleglede og musikkforståelse i hjertet av prosjektet.
De har i tillegg vokst som låtskrivere i løpet av sine 12 år som band, og en sang som «Galapagos» tar liten skade av en liten dupp i publikumsintensiteten. Andre høydepunkter teller hyperromantiske «Young» og «Your Girl», som høres ut som et funksjonsfriskt kjærlighetsbarn av Datarock og Erlend Øye. Da går det an å tilgi det kørka kvasireggae-forsøket «Gangsta».
«Spread the kakk!», ropes det fra scenen idet seansen går inn i en avgjørende fase med bittersøte «Young You», etterfulgt av en cover av Haddaways «What Is Love?», noen runder med islandsk kamprop og søte «Forever Alone». Jeg ser ingen grunn til å la være.
Marius Asp
