Med historien til Brooklyn-kvartetten friskt i minne, er det ingen overraskelse at Centipede Hz ikke følger opp den relativt sett strømlinjeformede elektropoppen de leverte på Merriweather Post Pavillion (2009) – albumet som ga et av 2000-tallets mest originale band et overraskende stort publikum.
Uforutsigbarhet har vært et viktig holdepunkt opp gjennom karrieren, og det er heller ikke overraskende at de ikke treffer blink hele tiden – med unntak i nevnte MPP, Sung Tongs (2004) og min klare personlige favoritt, Strawberry Jam (2007), har de stadig vekk latt det å eksperimentere fritt veie tyngre enn å nødvendigvis levere optimalt. Det er en beundringsverdig tankegang, og en som man også merker på Centipede Hz, som på mange måter er bandets mest fragmenterte til nå.
Man skal ikke mange sekundene ut i åpningskuttet «Moon Jock» før man oppdager et par vesentlige sider ved albumet: for det første er det svært synthtungt, på grensen til å bli utmattende (spesielt i hodetelefoner), i tillegg er det her ikke lagt noen sperrer på antall lyder – plassert i en heseblesende panorering som skyller over en som lydbølger i brottsjø. Det er smart – og stygt, med Avey Tares vokal på sitt mest skrikende, slik han også er på karrierehøydepunktet «For Reverend Green» fra Strawberry Jam.
Det er tydelig at de finner inspirasjon i mye av den samme 70-talls-psykedeliaen som MGMT gjorde på sitt oversette Congratulations (2010). Spesielt på «Rosie Oh» og «New Town Burnout», som begge er blant de svakeste låtene her. Sistnevnte i all særdeleshet – kommer seg aldri forbi skissestadiet og forblir simpel, flat og grå. Det samme problemet har hektiske «Monkey Riches», der en taletrengt Avey Tare aldri kommer til poenget.
Da er saken en annen med genistreker som albumbeste «Father Time» og «Amanita», som sammen med «Moonjock» er de eneste som virkelig føles som om de drar Animal Collective i en ny retning. Her bys vi på fargesprakende tropikalia med perfekt passform for både det kaleidoskopiske lydbildet og den store produksjonen, og det er lov å håpe at de tar med seg akkurat denne inspirasjonen videre.
Centipede Hz fremstår som retningsløst. Et gjennomarbeidet produksjon klarer ikke å demme opp for at deler av låtmaterialet synes uferdig og blekt: resultat er ikke uten høydepunkter, men som helhet er dette det minst spennende Animal Collective-albumet til dags dato.
Jørgen Hegstad
