“Det kommer til å bli min grand finale. Albumet er bananas”. Det sa en av tidenes mest meritterte hiphop-produsenter, Dr. Dre, da han annonserte albumslippet forrige lørdag.
Inspirert av biofilminnspillingen av hans forhenværende N.W.A. leverer 50-åringen sitt første album siden 2001 fra 1999, en hysterisk bra plate som grovt fortalt består av bangers, geleidet av mørke pianoakkorder og vanedannende refrenger.
2001 er et vanntett, klassisk hiphopalbum, tematisk bundet i halvvulgær humor, enorme mengder selvskryt, skildringer av levemann-situasjoner, romantisering av weed og drekking, sånn i bunn og grunn. Og la oss ikke starte å snakke om hvor bra forløperen The Chronic er. “It’s the benchmark you measure your album against if you’re serious”, som Kanye West sier det.
Så har fansen mast om Detox, den mystifiserte oppfølgeren som aldri ble utgitt. Dr. Dre, som blant annet oppdaget Snoop Dogg, mener selv at den aldri så dagens lys fordi den rett og slett ikke var god nok, til tross for at han hadde jobbet mye med albumet.
Halvannet tiår kan jo ikke sies å være noe annet enn en lang ventetid, men han har ikke skuslet bort tiden. Foruten å bli sinnsykt rik av øretelefonsalg, har han vært katalysatoren til karrierene til sluggere som Eminem, 50 Cent og Kendrick Lamar i mellomtiden. En grei sjekkliste, der altså.
Synthtungt. Harde signaturtrommer. Sløye melodier. Real g-funk til å vugge til. Fete kjennetegn ved Dres låter. Så hvordan høres Compton: A Soundtrack ut?
Fett, rett og slett.
Det er spennende at han forsøker ikke å gå opp gjengrodde stier, og heller ikke gjør forsøk på klubbmusikk-frierier på Compton: A Soundtrack. Det seksten spor-lange platen er preget av overskudd og bugner av detaljer. Dr. Dres tredje soloalbum har sjangervariasjoner på grensen til det nesten maniske hvor blant annet funk, doo-wop, rock, blues- og soul-elementer mørner trommehinnene på den deiligste måten. Det er mørkt, dypt og veldig interessant.
Det er hele femten (!) gjester på albumet – med flere Dr. Dre-vers enn det man skulle tro – og alle er smittet av energien på fullengderen. Tøffe tider for afroamerikanere i bydelen i Los Angeles er basisen for tekstmaterialet.
Etter en cinematisk intro som gir deg frysninger – svære orkestrale trommer og strykere mens en stemme forteller ståa i Compton – flekker Andre Romelle Young, som han egentlig heter, langfingeren med en gang på “Talk about it”. Med militant synth og varslende horn som underlag: “Andre still young enough to say fuck y’all / Fuck you, fuck you, and you on the corner too”.
Legekontorene rundtom i verden kan fort få del besøk i de kommende ukene – “Genocide” gir deg whiplash grunnet den usedvanlige groovete beaten, hjulpet av blant annet Kendrick Lamar som flyter rundt og løfter låten. Latterlig bra. Fra krigsropet til sjelfulle “It’s All On Me”: Gitarklimpring og tilhørende vokalharmonier fra blant annet BJ The Chicago Kid er lik supernice opplegg.
Compton: A Soundtrack smeller godt. Dr. Dres signaturtrommer med The Doors-aktige tangenter på “All In a Day’s Work” er lekre greier, spesielt med vokalist Anderson .Paaks bidrag. Som nevnt, 50-åringen mister ikke særpreget som produsent her, han pusher heller grensene hvor taktskifter og sjangervariasjoner fargelegger albumet. “Darkside/Gone” er tungt pianodrevet i ekte Dr. Dre-ånd, og påfølgende “Loose Cannons” er så pent arrangert – før sporet endrer form og blir til en dystopisk sak. Rått at Xzibit og Cold 187um, som flankerer kuttet, fortsatt høres friske ut.
Det (ofte) alvorstunge materialet harmonerer godt med produksjonen på det som visstnok skal være superprodusentens siste album. Strenge “Issues” med N.W.A-kumpan Ice Cube har et hektisk el-gitar-sample, og følges opp av et mørkt lydbilde på “Deep Water”. Den kantete hi-hat-programmeringen, lengtende trompetsolo mens Kendrick Lamars hese stemme roper etter hjelp – regelrett skummelt.
Albumets komprimerte vesen og mange lag gjør albumet handlingsmettet – på “One Shot One Kill”, som umiddelbart virker litt slitsom med en repetativ el-gitar-riff ved første lytt, vokser seg større som en Strongman-deltaker. Og kult at Snoop er såpass energisk når han skal hjelpe doktoren her.
Flere (tidligere) protesjéer flekser muskler: På luftige, men aggressive (og alt for korte) “Just Another Day” er The Game i strålende form. Og nu-soul-autoriteten Jill Scott gjør en nydelig jobb “For The Love of Money”.
Det renner dollarsedler ut av høytalerne, og sånn sett har gjestene på Compton: A Soundtrack en takknemlig oppgave. Mjukharde “Satisfiction” med Marsha Ambrosius, som er å høre på flere spor, gir whiplashen et dårlig utgangspunkt. Og DJ Premier leker seg med sedvanlige choppede soulsamples på “Animals” med herlige Anderson .Paak som synger fløyelsdigg.
“Medicine Man” føyer seg i rekken av fete låter (litt slitsomt at Eminem er så, eh, anspent her), og Dr. Dre runder av herligheten med “Talking To My Diary”, hvor han tilbakeskuer.
Det er digg å kunne bruke floskelen at de eldste er fortsatt eldst. Dr. Dre har levert et solid album som ingen kan ta fra ham. Compton: A Soundtrack høres rå ut.
Ali Soufi
