Etter å ha introdusert verden til både «Breathe» og «Bloodstream» i løpet av relativt kort tid, føles det som Astrid S slipper singler på løpende bånd for å seriøst gire opp til en ny, lengre utgivelse etter fjorårets debut-EP.
I så fall er «Party’s Over» den tredje vareprøven derifra som deles ut til en stadig økende fanskare – både nasjonalt og internasjonalt. Min spådom er at den vil utpeke seg minst like positivt som tidligere singler.
Det kan ha noe å gjøre med at Smeplass her står fjellstøtt i komfortsonen. Den åpner med noen ensomme synthtoner som utgjør en ordinær pop-progresjon, med fjerne menneskelige «ooh» langt bak i miksen. Er du familiær med én eller flere av Astrid S sine låter er det med andre ord knøttliten sjanse for at du blir fremmedgjort denne gangen, og akkurat denne singelen minner en hel del om storesøster «Hurts So Good».
Det føles kjedelig å være nok en anmelder som poengterer at Astrid S også her har fisket sammen kjærlighetspop med kjølige elektroniske elementer, dekket med instrumentalt pålegg som minimalistisk trap-rytmikk og melodisk forvrengte stemmer, og ikke minst med hennes sterke sangstemme som veksler mellom mykt og sterkt.
For min del er «Bloodstream» låta som har pekt seg ut som mest spennende fra Smeplass’ låtrepertoar som ikke like instinktivt følger en ren hit-manual. Og derfor er denne singelen skuffende. Hun kunne hatt godt av å eksperimentere mer med formen. Ja, «Party’s Over» er velprodusert og har et klart hook i refrenget, og er i og for seg en helt streit poplåt med hitlistene som planlagt destinasjon.
Men personlig håpte jeg på mer krutt og spenning fra en artist som Astrid S. For henne å være føles dette som standard prosedyre.
Nicolay Woldsdal
Se P3 Spanderer med Astrid S og Matoma – «Running Out»:
https://youtu.be/MpmVE2uuXsk
