…Og helt ute av det dypeste blå står Hot Chip på scenen. Jeg har kun sett meg rundt noen små øyeblikk, men altså ikke hørt en eneste reaksjon fra publikum idet det britiske klubbandet har krøpet frem fra gardinene. Har jeg levd i min egen boble? Er Hot Chip langt fra å være så kjent som jeg har innbilt meg? Tydeligvis.
Appellen ved det Weezer-aktige uttrykket til sekstetten – tjukke, kortvokste, gamle og/eller nørdete gutter som leker seg med house, disco og annen gøyal klubbmusikk i bandform – burde egentlig være ganske bred, særlig når det stort sett mer enn gjerne kan lees hofter og føtter til. Ikke minst også når bandet tilsynelatende gambler om tommeltottene – livefremførelsen er det ingenting å utsette på, der de smørblidt keitedanser og sømløst mikser katalogen sammen. (En spesiell honnør må rettes til den fordømt ivrige trommeslageren Sarah Jones.)
Men, greit nok, kanskje blir de for store utskudd blant det påfallende selvbevisste festivalpublikummet. Kanskje er det ikke så rart heller: Frontmann Alexis Taylor subber rundt i en snodig jumpsuit, mens gitarist Al Doyles hjertemilde spøk om at konserten føles som å være på en cricketkamp, blir både veldig britisk og veldig gubbete. Slik blir altså denne musikalske og referansemessige glassveggen mellom Hot Chip og publikum hva som får et godt utgangspunkt til å briste i smertefullt stor grad.
Sånt er fordømt synd når livetapningen av kutt som «Night & Day», «One Life Stand» og «Over & Over» kunne slått sprekker i gulvet under andre omstendigheter. Det merkes følgelig også at både vuggingen og glisene til bandmedlemmene krymper mer og mer sammen underveis. Med andre ord: Ingen – verken du, meg, eller Hot Chip – har noen nevneverdige grunner til å være spesielt tilfreds med seg selv når konserten omsider ebber ut i pinlig stillhet.
Kim Klev
