I 2006 slo Wolfmother hardt og brutalt gjennom med debutskiva med samme navn – fylt til randen av Black Sabbath-inspirert og melodisk tungrock. Megahiten «Woman» brøytet vei, og det australske bandet ble trykket til mangt et bryst. Seks år, to utbyttede bandmedlemmer og en kjedelig oppfølgerskive senere fremstår de et band som har mest lyst til å underholde.
Det må jo være lov å komme med publikumsfrieri – og en stor del av tiden er Wolfmother befriende upretensiøse. Men det er grenser for alt. Og disse grensene tråkker Andrew Stockdale for ofte over under fredagens konsert på Slottsfjells hovedscene. Vi får tonnevis av rare rim på «Norway» og gitarvitser over en lav sko – og tanken om at denne energien heller burde vært brukt på musikalsk fokus, er uunngåelig.
Når de prøver, leverer Wolfmother brukbart. Groove, tøffe riff og fengende og sterke låter gjør at enkelte låter står fint fram. «Woman» er fremdeles høydepunktet – og alt i alt er det låtene fra første album som funker best. Det virker det som om bandet selv er klar over – og prøver å flytte fokus fra.
Allikevel blir konserten ensformig og tam. Bandet roter seg bort – blant annet i en lite givende, altfor lang versjon av «New Moon Rising» og meningsløs jamming. Kanskje kan det ha noe med jointen som går rundt på scena å gjøre.
Det siste stabbet kommer mot slutten av konserten. Stockdale prøver seg på Jim Morrison-fakter på scenen, synger litt av «Riders On The Storm» og siterer «Stoned Immaculate». Det faller totalt gjennom – og bekrefter nok en gang at bandet bør konsentrere seg om å levere musikalsk – og heller gjøgle dersom de har overskudd til dét.
Trine Aandahl
