Jøye meg. 2013 er knapt i gang, men året har allerede pumpet nytt liv i helter som tilsynelatende hadde gått seg bort i den kreative tåkeheimen.
Først tok David Bowie en svipptur tilbake fra dødsriket med det mjuke vidunderet «Where Are We Now». Og nå skjener altså My Bloody Valentine inn fra venstre med et album som har vært bebudet såpass lenge at selv de mest håpefulle av oss har hørt det knirke i håpets sammenføyninger.
Les også: My Bloody Valentine, Øya ’08 (6/6)
Loveless, bandets nå 22 år gamle magnum opus og svanesang, har for lengst vokst seg større enn seg selv, både som hjørnestein i mytologien om bandleder Kevin Shields’ nærmest destruktive perfeksjonisme og et referansepunkt stadig nye generasjoner band må forholde seg til. I det minste om de har ambisjoner om å herje med skillet mellom skjønnhet og dissonans, for ikke å si feberdrøm og våken tilstand.
Med hordene av artister som i varierende grad har mislyktes i å videreutvikle dette utrykket siden den gang, kan man jo spørre seg om det i det hele tatt er noen vits i å forsøke. My Bloody Valentine gir ikke noe entydig svar: MBV er fremfor alt en befestelse – både av bandets kunstneriske signatur og posisjonen som det eneste shoegaze-bandet du egentlig trenger å vurdere til den ofte forestilte øde øy-boomboksen.
Shields nås fortsatt på samme nummer som i ’91. Særlig første halvdel av MBV plukker opp tråden etter Loveless: Nydelige, tidvis sjøsyke og abstrakte popmelodier marinert i sirupsstøy, med åpningssporet «She Found Now», tjuktflytende «Who Sees You» og sfæriske «If I Am» som vidt forskjellige, men slående eksempler på hvor mye dypere denne estetikken stikker enn vokalfiltre og gitareffekter.
Hør hele albumet her:
«New You» – My Bloody Valentine på sitt mest kontrollerte og tilgjengelige – føles isolert sett som en liten nedtur. Som hvileskjær før avslutningen fungerer den imidlertid ypperlig. Og for en avslutning. «In Another Way» dundrer av gårde med melodiske nikk til flere av perlene i katalogen, ikke minst «Soon», mens repetitive «Nothing Is» høres ut som Suicide på et eller annet livsfarlig sexdop. «Wonder 2» – platens desorienterende, svimlende, hakkete avslutning – er alene verdt ventetiden.
Å skulle veie, måle og merke dette beistet etter et drøyt døgn, føles i beste fall dumdristig – nøyaktig hvor bra det er får vi snakkes nærmere om uti fellesferien en gang. Akkurat nå frister det ikke å høre på noe annet. Det er et godt tegn.
Marius Asp
