Dersom det er noe å utsette på I Was A Kings forrige album, You Love It Here, er det at det bare var én låt der Anne Lise Frøkedal fikk synge alene. Da var det «Superhero», en aldeles nydelig, nedstrippet ballade – men når de nå, på bandets femte album, for alvor deler vokaloppgavene relativt likt mellom seg, er det også med et mer allsidig uttrykk i bunn.
Grunnen til at You Love It Here likevel var så fantastisk – jeg vil vel si at det er en av de beste gitarpopplatene på verdensbasis de siste fem årene – var at den var konsis og relativt homogen: de fleste låtene fulgte samme formel, og den ble fullendt på en måte svært få band har klart.
Det som gjør Isle Of Yours så bra, er derimot det motsatte. Første ordentlige singel herfra (om man ser bort fra at «Oslo Share» og «Redecorate» kom ut som dobbel A-side på stillferdig manér mot slutten av fjoråret), er Frøkedal-sungne «One Of Us» – hvis lydbilde er langt nærmere hennes nå dessverre oppløste band Harrys Gym. Drevet frem av knasende synthlyder og dvelende strykere er det langt unna den solrike skotsk/egersundske powerpopen Frøkedal og Frode Strømstad har perfeksjonert helt siden de turte å lage en sang ved navn «Norman Bleik».
http://www.youtube.com/watch?v=0JYvsNW9deI
Slik sett er dette et overraskende grep fra bandet, å for første gang lage et album som ikke får en til å gripe til referanser fra Glasgow – selv om I Was A King for lengst har forbigått sine helters nyere utgivelser i denne sjangeren. I stedet åpner man her dørene for andre inntrykk, og det føles svært bra. Her går den kjappe, enkle fuzzpoplåten hånd i hånd med fantastiske, komplekst arrangerte ballader i en uimotståelig kompott av inspirerte melodier.
«Graveyards» er årets beste åpningslåt – en energisk, søt og refrengsterk fortsettelse der You Love It Here slapp, og en grei angstfordriver for de som trodde at hele albumet skulle bli synthdrevet. Nøkkellåten er derimot «Pet Cemetery», der Frøkedal, piano og strykere for fullt alvor viser styrken i å flytte seg litt til side for gitarstativet.
Men er man i verdenstoppen innen powerpop, bør heller ikke dette skusles bort. Det gjøres heller ikke: «Monsters», «Procrastinate Song», «Bygdøy 30», «Al (2014s «Eric»?) og rebooten av «Best Wishes» (finnes i en lofi-versjon på Losing Something Good For Something Better (2007)» er skoleeksempler i verdens mest umoderne sjanger.
Allikevel er altså hovedstyrken de låtene som gjør at tiden stopper opp. Tittelsporet, den femminutterlange avslutningen, kunne vært den beste låten på MGMTs Congratulations. Den er ambisiøs og annerledes, og en retning jeg håper I Was A King utforsker ytterligere. Isle Of Yours oppleves både som starten på noe nytt og fortsettelsen av den karrieren som er elsket av mange.
Jørgen Hegstad
