I løpet av de elleve årene som har fått siden Ompa til du dør skaffet Kaizers Orchestra massiv oppmerksomhet og Spellemannpris, har bandet grodd solide røtter i mangt et norsk hjerte – og er store nok til å selge ut Oslo Spektrum.
Rogalandsbandet var plukket til å avslutte Pstereos første kveld – og det tettpakkede publikummet på Marinenviste at dette var et sikkert stikk. Bandet startet konserten med et rundt fem minutter langt valsaktig tema, før de entret scenen. Svulstig, ja – men også forsvarlig; om det er ett norsk band som har lojale nok fans til å tillate seg noe slikt, er det nettopp Kaizers. De kjenner sitt publikum, og ankommer høytidelig en etter en. Mens bandet setter i gang en intro med tung gitar og trommer jubles vokalist Janove Ottesen på scenen – og starter showet med «I ett med verden» fra fjoråretsVioleta Violeta volum 2.
Derfra ruller maskineriet videre fra den oljefat- og lampepyntede scena, med glidende overganger mellom låtene, strobelys, røyk, og et lasershow som føles nokså halvhjertet.Mang en publikummer undrer over hvorvidt det er noe galt med lyden i begynnelsen, eller om de sure og skjærende lydene vi får servert med jevne mellomrom er en tiltenkt del av pakka.
Det siste albumet i Violeta Violeta-triologien slippes i november, men under fredagens konsert ble det ingen ikke tidligere hørte smakebiter fra dette. Vi får servert låter hovedsakelig fra den nyere delen av Kaizers katalog, med noen eldre innslag; bandet har udiskutabelt mange hits å ta av. Allerede som tredje låt ut får vi servert høyt radioroterte «Tusen dråper regn», og publikum er med fra første tone. Også eldre låter som «Ompa til du dør» sitter godt, og den blir det største allsangøyeblikket.
Kaizers spiller bra live, og låtene sitter godt. Ottesen tar seg av det meste av publikumskontakt og -frieri; ber publikum kore, spør hva de vil ha og hvordan de har det. I pratepausene mellom låtene presser han inn mest mulig info og prat på kortest mulig tid – og minner tidvis om en hektisk og irriterende radiovert eller skrullete sirkusdirektør; innimellom kommer nemlig musikken i skyggen av gjøgleriet og showet. Ved andre anledninger, når han er i låtene, overbeviser han stort og lever opp til den ekstreme selvtilliten han har på scenen. Han driter i janteloven – og skal ha skryt for det.
Grepet Kaizers har om publikum er dels skremmende, dels imponerende. Skremmende fordi den fremmøtte massen sluker alle forslag rått (for eksempel å kore på «En for orgelet, en for meg», et grep som fungerer dårlig), imponerende fordi omtrent hver eneste arm helt bak til lydteltet er i været på låter som «Prosessen».
«Svarte katter og flosshatter» fungerer dårlig mot slutten av konserten, og tar stemningen ned. Heldigvis tar massivt radiospilte og høyt elskede «Hjerteknuser» den gode stemningen tilbake – og de mange veivende armene forteller enhver som måtte tvile at Kaizers Orchestra, enten man liker det eller ikke, er nåtidens største norske band.
Trine Aandahl
