Kule, rare Kaja

En hel dag med pophåpet Kaja Gunnufsen har blitt kortet ned til fem minutter. Advarsel: Du får en historie fra gynekologen.

Det var på Parkteateret i Oslo jeg falt for Kaja Gunnufsen. Hun fortalte at hun lignet på bestemoren sin fordi de begge har eksem og tok av seg skjørtet, siden det føltes litt trangt da hun skulle sette seg ned og spille piano. Jeg tenkte bare: Herregud, hun er dødsrå.

Rommet var fylt opp av mennesker i alle aldre, og alle lo like godt.

– Jeg tror jeg nettopp har fått min første girl crush, hvisket venninnen min ved siden av.

Se vår hjemme-hos-reportasje hos Kaja øverst i saken! 

Nykommer

Det var i høst at Kaja slapp EP-en “Hei Sveis”. Jeg venn anbefalte meg det, og jeg har siden hatt de tre låtene på Spotify-lista og tenkt at det er litt sært. Det er direkte og rart, med rim som “jeg har ikke skjegg, men noe er i postkassa, hvorfor ble det ikke oss, det var jo vi som passa”.

Men det er ikke bare meg og mine venninner som blir fascinert av dette. Kaja Gunnufsen har vært Ukas urørt og spilt på Lydverket her på P3. Hun skal også spille på blant annet Øyafestivalen og Slottsfjell til sommeren, og holde drøssevis av konserter.

– Universell appell

– Hun har en nydelig stemme og kunne valgt å være prangende, men hun bruker den heller på en helt særegen måte, sier Ruben Gran i Lydverket. Han er fan.

– Tekstene er noe helt for seg selv, de er nære og personlige med universell appel, sier Ruben Gran.

Men han forteller også at det er delte meninger om låtene innad i musikkredaksjonen til P3, og det er egentlig Kaja glad for.

– Jeg har jo ikke som mål å nå ut til alle, jeg vil jo at det skal være litt sært, sier Kaja.

kajagunnufsen01

Rekesalat og sudoku

Kaja har ikke lyst til å kalle seg selv hipster, men skjønner at betegnelsen beskriver henne der hun vandrer nedover Grünerløkka med handlenettet sitt.

– Men jeg er i alle fall den minst kule jeg veit om, sier hun.

I tillegg til musikken jobber hun på en kul kafé og studerer til å bli lektor i samfunnsfag.

– Det blir litt mye, så altfor ofte bare kortslutter det, og så går jeg hjem og spiller sudoku, sier Kaja.

Hun forteller at hun egentlig er veldig lat. Og så klarer hun ikke å lage mat.

– Noen har ikke sansen for fargesammensetninger. Jeg kan ikke smakssammensetninger, sier hun litt oppgitt.

Hennes spesialitet er – ekkelt nok – knekkebrød med rekesalat og parmasanost, som hun setter i ovnen før hun tar på masse ketchup.

Rare greier

Maten er rar, musikken er rar og historiene er rare. En gang løy hun seg til en jobb på et klatresenter i Lofoten. Hun skrev i søknaden at hun var aktiv i klatremiljøet, noe som egentlig grunnet i at hun hadde sett søsteren sin klatre en del. Hun fikk jobben, og først på toget opp til det vakre nord fikk hun nerver for at de kanskje kom til å avsløre henne. Hun ble nedgradert til renhold første arbeidsdag.

Singelen “Faen ta” ble skrevet i Lofoten, for dette var ikke så gøy som hun hadde trodd.

– Det var kalt og jævlig og jeg var hun rare med gitar, sier Kaja.

Hun er bare 24 år gammel, men har allerede vært fast barsanger på et utested i Mexico. Men i Mexico hadde hun det alt for bra til å skrive musikk, så da måtte hun dra hjem til kjipe Oslo.

– Det året jeg gikk på sosiologi var det mest produktive året mitt, for det var dritkjipt, sier Kaja.

Hun sluttet på sosiologi, skaffet seg et band og dro i studio. Det er jeg glad for, for ellers hadde jeg aldri gått bort til henne på Parkteateret, spurt om jeg kunne besøke henne med et kamera og innsett hvor rarkul hun er og hvor kjedelig jeg er selv. Måtte jeg bli litt mer som Kaja selv.