Etter sin død sommeren 2009 ble Michael Jackson med ett den bestselgende artisten det året. I de påfølgende ukene kom salgsrekordene på løpende bånd. Popkongens bortgang ble et pengemaskineri uten sidestykke, som enkelte tydeligvis ikke klarer å holde fingrene unna. For denne uka, nesten på femårsjubileet for hans død, kom den andre samleutgivelsen basert på uutgitt materiale, og ifølge ryktene skal plateselskapet Sony ha tillat produksjon av hele ti utgivelser med stjernens urørte musikk.
Det ser ut til at hjernene bak Xscape har lyst til å lage fest ut av dødsjubileet, og man skal slettes ikke undervurdere feiringen av en stor bortgang – det er bare det at denne festen er ganske døv. Plata Xscape består av vokaler og melodier som aldri har blitt gitt ut og aldri har blitt hørt av den store almenheten, men det er det kanskje også en grunn til?
Jackson var et musikalsk geni, en tvunget perfeksjonist og et naturtalent ingen har sett maken til. Det er selvsagt at produksjonen av materiale til et titalls av tidenes sterkeste album må ha vært massiv. Men vi må ikke glemme at dette er forkastede ideer, noe man tidvis altfor godt blir minnet på gjennom denne utgivelsen. Ingen av låtene setter tydelige spor, slik vi er vant til når vi hører geniets karakteristiske stemme, og produksjonene er nå og da like lite passende som det jo er å melke penger ut av en død helt.
Hør «Love Never Felt So Good»:
Åpningssporet «Love Never Felt So Good» har for eksempel et altfor massivt komp, hvor Jacksons vokal ligger som klistret oppå med dårlig lim. Platas desidert laveste punkt, Stargate-produserte «A Place with No Name» høres ut som en karaokeversjon av «Leave Me Alone» og jeg tviler ikke på om dette er et av førsteutkastene til den store hitten fra 1987. Låta «Slave To The Rythm» er mye mer produsenten Timberlands enn den avdøde popstjerna. «Do You Know Where», tittelsporet og «Chicago» er de eneste sporene som bærer preg av Michael Jackson slik vi husker han.
Som helhet smelter sporene inn i hverandre uten å skille seg betydelig fra hverandre eller gi sterke fysiske reaksjoner, slik vi er vant til fra mannen som urettferdig nok titulerer skiva. Dette er slettes ikke noen kritikk av Michael – hans vokalprestasjoner er det som vanlig ingenting å si på. Xscape kan bare på ingen måte måle seg med den standarden Jackson hadde på sine utgivelser, og falmer dermed kraftig i diskografirekken hans. Jeg håper det ikke blir noe av de åtte resterende skivene og at vi kan la Michael Jackson hvile og bli husket for det han egentlig var.
Adiele Arukwe
