«Jeg har reist langt for komme hit!», annonserte iransk-svenske Laleh fra scenekanten i Frognerbadet innen tonene av «Vårens første dag» satte stemningen for den snaut timelange konserten på Norwegian Wood. Man får anta at hun mente det metaforisk – med det årsferske albumet Sjung har hennes helt egen tapning av Den Bittersøte Svenske Euforien (jo, det er en egen sjanger) for alvor karret seg vei inn i den norske bevisstheten.
Og på dette startskuddet for sommerturneen sin beviste hun at suksessen er høyst fortjent. Ta andrelåten «Elephant», åpningssporet på Sjung, som i seg selv er en av de fineste sangene året har skjenket oss. I konsertversjonen er hovedpersonens nærvær, sjarm og takknemmelighet over å befinne seg sammen med oss med på å dytte den ytterligere et hakk opp på gåsehudskalaen.
Det er noe uvørent med Laleh. Alt fra sceneantrekk via sangteknikk til pludder mellom låtene balanserer gjennomgående hårfint på grensen mellom god og dårlig smak. Men hun lander gjennomgående på riktig side. Ting som ikke burde fungere – det syntetiske reggaenummeret «Invisible» side om side med tårepersen «Snö», eller coverversjonen av Eva Dahlgrens «Ängeln i rummet» – gjør det. Et utpreget typete band, med den argt utseende kvinnelige fiolinisten og Dr. House-lookaliken på kontrabass blant de mest slående oppsynene, bidrar til utskuddsfaktoren.
Til syvende og sist handler dette om låtmateriale. Laleh har dem, og ikke bare den sterkeste skandinaviske låten som har blitt skrevet de siste par årene, «Some Die Young», som oppsummerer den trassige livsfølelsen som ligger så sentralt i prosjektet hennes og får solen til å titte fram over badet idet den toner ut.
Hun er modig nok til å inkludere flere eldre numre, og når hun avslutter med en låt de færreste her til lands har hørt, den new-wave-aktige og tekstmessig lettere absurde «Bjurö Klubb», synes det nokså åpenbart: Robyn får bare ta den pausen hun trenger – Laleh er mer enn i stand til å holde tronen varm i hennes fravær.
Marius Asp
