Punchlinesa sitter løst hos raplevemennene Johnny Engdal Silseth og Pål Tøien i 2013 på Diskoteket er stengt, akkurat som det gjorde da kompisen min ga meg Dirty Oppland-teipen på en brent CD i 2001. Den humorbaserte strukturen er – ofte – kjernen i duoens univers, men gjennom det siste tiåret har vi fått flere “alvorstunge” kutt fra 9&P.
Dynamikken mellom de to er en sjeldenhet i norsk raphistorie. Især Tøien har vært en åpenbaring; uten tvil en av de mest talentfulle antiheltene kongeriket har oppfostret.
«Full forvandling» fra Diskoteket er stengt:
De er ikke nødvendigvis kjent for dualismen i låtkatalogen, men det har vel aldri vært hensikten for 9&P. Tøiens sløye leveranse og Silseths atskillige flyt er veldokumentert og hyllet, og på Diskoteket er stengt tar Oppland-emigrantene et steg tilbake og trekker seg noe vekk fra, beklager uttrykket, partyrappen og referer finfint til gammelt, men kjært materiale.
Sjåre Brymæ fra 2004 er nærmeste referanseverk etter å ha hørt på årets utgivelse: Tungt med avslipte kanter får vi på “Roser i betongen”, synthbløtlagte “Maskinen”, breiale “Konga på haugen” og Lars Vaular-gjestede “En gang”.
Duoen kler dempede og ettertenksomme kutt. Deres beste låt per i dag er fremdeles Slipmats-produserte “Glir forbi” fra 2009, magi spredt utover 3:40 minutter. Samme produsent leverer en flott sak på albumets avslutning, “Uten grunn”. I samme løype finner vi også den gitarbaserte midtempo-balladen “Fjern”: Pent, ryddig og egentlig distansert fra 9&P-kloden.
Tilbakeblikket på karrieren er velkomment, men litt ujevnt. Riktignok står tiden stille rent ferdighetsmessig, uten at det byr på store problemer, men hørt under ett viser albumet tretten trivelige låter hvor halvparten av kuttene skiller seg ut.
Ali R. S. Pour
