Weezy, som han også kalles, nådde et bunnpunkt med skiva Rebirth fra 2010 og klarte aldri å gjøre seg så relevant som han var med Tha Carter-triologien. De påfølgende platene I Am Not a Human Being og The Carter IV skilte seg for lite ut, og nå er førstnevntes oppfølger her – for mange en av de mest etterlengtede hiphop-skivene dette året.
Det åpner med et nedstrippet, annerledes og storslått pianospor. Kun spennende lydmessig, vel å merke, for andre linje ut i Lil Waynes tiende studioalbum går som følger: «She said my dick could be the next black president», han følger opp med «letting all these hoes ride my dick, carpool». Slik fortsetter det stort sett, med ett unntak: Den politiske appellen «God Bless America» hvor Wayne uttrykker sin misnøye overfor det politiske systemet og det amerikanske fengselsvesenet.
Ellers rapper Lil Wayne nesten utelukkende om pussy, weed og alkohol, noe vi forsåvidt har forbundet han med de siste åra. Han spytter en del artige linjer om sex, og det er underholdende nok, det – men det blir for tynt, for jeg vet han kan bedre. Så kan man diskutere hva som er viktigst: hva han sier, eller hvordan han sier det. Lil Wayne er nemlig utvilsomt en dyktig rapper.
Ryktene skal ha det til at denne skiva inneholder ubrukt materiale ment for legendeskiva Tha Carter III og den påfølgende fireren. Om det var et godt eller dårlig tegn var ikke lett å forutse, men det kommer tydelig frem ved et gjennomlytt. De fleste sporene på plata er preget av tung, dyp bass, lite melodier, og fremstår på rekke og rad ganske platte og monotone.
Det er ikke før spor ni jeg blir oppriktig interessert. Med 2 Chainz på en gjenghyller av et refreng er «Rich As Fuck» en av de stødigste låtene. Den drar meg tilbake til rap på 00-tallet og får meg til å skru volumet opp. Endelig en banger. Den minner meg dessverre bare på hvor bra dette egentlig kunne blitt.
Låta er også et lite vendepunkt. Etter den kommer tre låter som er melodiøse – to av dem med hakket mer meningsbærende tekster også («God Bless America», «Romance» og «Bitches Love Me»). Sistnevnte er i tillegg veldig tidsriktig, takket være særs gode og aktuelle samarbeidsvalg med Drake og Future. Lil Wayne bør nå takke gud for at han var med på å fostre opp den populære og musikalsk definerende kanadieren, Drake.
Når også Mike Will Made It, mannen som står for mye av både fjorårets og årets lydbilde, står bak produksjonsspakene kan det nesten ikke gå galt. «Bitches Love me» skriker 2013 med sin rolige beat, elektronisk og synthbaserte melodilinjer og et refreng som tar det helt ned og bygges opp med en crescendo. Selv om jeg ikke likte låta da jeg hørte den utenfor albumet, fremstår den her som en av skivas sterkeste. Bare synd Lil Wayne setter lite spor på den selv, og heller lar Drake og Future prege hele hiten.
Så daler det igjen, og plata ender med to svake og generiske låter. Deriblant sistesporet «Hello», hvor Lil Wayne ikke klarer å motstå sin svakhet for metalrap. Det resulterer i et totalkræsj av en avslutning, og låta er som hentet ut av Waynes store fail Rebirth.
Alt i alt fremstår Lil Wayne relativt likegyldig på denne utgivelsen. Som om han hviler på tidligere suksesser, eller bare har helt andre ting i tankene (les: ulovlige virksomheter og dyrking av sin nye hobby). Plata er altfor anonym. Jeg gir noen av låtene et gjenlytt, men lite her er nyskapende eller definerende for fremtiden.
Adiele Helen Arukwe
