Er de Norges største band? Tja. Det er i alle fall narrativet som har fått feste seg etter at oslorapperne imponerende nok solgte unna tre Spektrum-konserter på én dag – en bragd kun a-ha har utført før dem, som vi har kunnet lese til det kjedsommelige de siste dagene.
Karpe Diem er uansett svære, med en rekke norske nyklassikere fra det siste tiåret i bagasjen. Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel er høyt elsket av veldig mange, men samtidig dypt hatet og foraktet blant de mest krakilske utskuddene i nettkommentariatet. For de noe mindre vrangvillig innstilte er det lite kontroversielt ved duoens presise og ofte skarpe blikk på mellomposisjonene i norsk kultur og samfunn – de kan snarere fremstå litt vel fornuftige og voksne til tider.
Mye står med andre ord på spill denne kvelden. Og et lite steinkast unna det det stadig slitnere senterkomplekset Gunerius – neppe tilfeldigvis den siste av låttitlene fra den ambisiøse, triple multimediautgivelsen Heisann Montebello – småkoker det allerede før duoen entrer den skråstilte scenen, som tar store deler av publikumsgulvet og for anledningen er utstyrt med en «grisebinge» midt i, for den mest dedikerte fansen. Når «Attitudeproblem» sparker i gang kvelden eksploderer det både der nede og i resten av det høytstablede lokalet.
«Jens», «Vestkantsvartinga» og en aldeles nydelig «Hvite menn som pusher 50» dytter moroa videre, godt hjulpet av laser og grafikk som oppleves mer smakfull enn spektakulær. En viss energifattigdom noteres med «Påfugl» og gitarsentriske «Spis din syvende sans», og i løpet av et tilbakeskuende strekk med låter fra rundt årtusenskiftet er det kun obskure «Balltre med pigger på» som virkelig, eh, slår.
I neste etappe av konserten treffes det mer enn det bommes, med den temmelig grufulle «Den islamske elefanten» som et enslig feilskjær. Men sånt veies opp av en intens «Toyotan’ til Magdi», der den odde scenen kommer til sin rett og publikum må duellere med «spiser heller bacon» og «drikker heller mensen» seg imellom. «Au Pair» byr på massedans, svømmebasseng og en svevende scene, mens «Byduer i dur» får sjappa til å hoppe. «Gunerius» er hjerteskjærende flott, «Lett å være rebell» klin kokos.
I tillegg er jo alt det visuelle på plass. Filmer, animasjoner, sceneforflytninger og lasere arbeider sammen på måter som i mange tilfeller spiller musikken bedre, og tospannet får kjørt seg gjennom diverse transportetapper. Det føles imidlertid ikke som om den spektakulære riggen utnyttes helt optimalt – tross pyro, innendørsfyrverkeri, dansende politigriser og dalende tak.
Det er mulig forventningene i forkant av denne seansen vokste seg for himmelhøye til at de i det hele tatt kunne innfris. Og det er en unik sceneopplevelse Karpe byr på disse dagene i april, for all del. Få det med deg hvis du kan.
Men for en anmelder som hørte gruppa betraktelig sprekere på en pratsom festivalscene i fjor sommer må det være lov å minne om at det musikalske virket også må dyrkes og utvikles. Jeg krysser fingrene – kors på halsen, ti kniver i hjertet, etc. – for at de drar enda mer på, på alle vis, de to neste kveldene.
Marius Asp
