Det relativt ferske oslobandet Heyerdahl er en av de norske bookingene det har vært knyttet mest spenning til på årets Øya-festival. Konserten på Klubben var bandets første, noensinne – og nysgjerrige musikknerder i alle aldre og former stimet sammen for å overvære den historiske seansen.
Den 40 minutter lange konserten åpner sterkt; bandet teller sju mann på scenen, og Kenneth Ishaks særegne, drømmende og følelsesfylte vokal leder an i en perle av en låt, instrumentert med jakttrommer, vibrafon og opptil flere gitarer i aksjon.
Heyerdahl sier selv at de ønsker å tre ut av komfortsonen og lage låter som er annerledes enn de har gjort før; og musikken vi får presentert er både utforskende, ambisiøs og full av vilje. Noe overraskende sound er det derimot ikke – vi får servert stor, orkestrert pop med fin nerve – og en god dose klassisk Brian Wilson-inspirasjon.
Den kommende Heyerdahl-skiva kan etter alle solemerker plasseres sammen med Young Dreams og Turns i den norske delen av platearkivet – alle de nevnte bandene består av dyktige musikere med stor kreativitet og sterke flinkis-gener. Men selv om hele bandet er både übermusikalske, sultne på utfordringer og imponerende tilpasningsdyktige, føles de stadige byttene av instrumenter og plassering på scenen overflødig.
Alle de fire i bandet harde kjerne – Kenneth Ishak, Tore Løchstøer Hauge, Mattis With og Magnus Mostue – bidrar på vokal, men Ishaks stemme kler definitivt bandet best. «Mirage» – en av de få låtene bandet har sluppet i forkant av konserten, er sammen med åpningslåta og den euforisk flotte avslutningslåta blant høydepunktene, og viser oss et band som legger lista for sin videre utvikling høyt.
Jeg gleder meg til debutalbumet.
Trine Aandahl
