Etter en stri strøm med singler er det fullstendige verket undertegnet Astrid Smeplass ferdigstilt. EPen, Party’s Over, inneholder de allerede etablerte hitene ”Breath”, ”Bloodstream” og tittelsporet ”Party’s Over”, samt tre nye tilskudd til 21-åringens voksende låtkatalog.
Astrid S har den siste tiden beveget seg inn i nye musikalske landskap. Å kalle forandringene en kreativ helomvending ville vært feil, men likevel. Lydbildet hennes fremstår mer nyansert, perkusjons-drevet og med større fokus på atmosfæriske lydelementer. Eller som Yordana Lieng Jakobsen skrev i sin anmeldelse av ”Breath”; ”Kjølig, enkel, fengende og seig”.
Dette er også noe som gjenspeiles i Party’s Over. EPen har et helhetlig sonisk gjennomgangstema og det virker som Astrid har funnet seg til rette i den mer lune skandinaviske avkroken av pop-sjangeren. Det mer stiliserte musikalske rammeverket er noe som uten tvil kler stemmen hennes, men det må uansett understrekes at det på ingen måte er stor innovasjon eller mye nytt som blir vist frem. Dyp bass, kjølige pad-synther, panorerte trap-inspirerte perkusjonselementer, enorme mengder reverb og stort fokus på pauser og pusterom har blitt gjort før. Mange ganger før.
Beste låt:
”Bloodstream”. En atmosfærisk, drivende og kledelig lavmælt pop-låt. En flytende oppbygning med mye god bruk av vokal-sampling og vokal-effekter. Perkusjonselementene fremstår til tider nesten tribale og den minimalistiske tilnærmingen til de tonale elementene av produksjonen skaper et stort og behagelig lydbilde.
Dårligste låt:
”Sushi”. Det her er uten tvil den dårligste låta på EPen og for å være ærlig noe av det dårligste jeg har hørt på lenge. En usedvanlig lite minneverdig hyllest til asiatisk fastfood som fremstår som en sonisk reinkarnasjon av begrepet substansløst, både tekstuelt og musikalsk. Uff.
Den største mangelen i ”Sushi”er også en mangel som går igjen på resten av EPen, nemlig fraværet av tekstuell dybde. Man får servert den samme, gamle, banale visa om kjærlighets-dramatikk, destruktiv kommunikasjon og usagte ord om igjen og om igjen. Det høres fint ut, men det stopper der.
Astrid S har skapt et helhetlig produkt som passer godt inn i pop-landskapet for 2017 med upåklagelige vokalprestasjoner og flytende, lune produksjoner. På tross av dette, så savner jeg at Astrid beveger seg ut av den kreative komfort-sonen. Ja, hun har som nevnt tidligere gjort forandringer, men hun befinner seg fortsatt godt innenfor det etablerte og det hele blir fort veldig forutsigbart.
Olav Haraldsen Roen
