Lyden av 2012: Adiele Arukwe

Våre redaksjonsmedlemmer tar på seg mimrelua og ser tilbake på høydepunktene fra musikkåret som har gått. I dag: P3.no-reporter Adiele Helen Arukwe.

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Kattemenneske og urbanmusikkfantast Adiele Helen Arukwe. Hun arbeider som reporter for P3.no.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsoppsummeringer her: Lyden av 2012

Årets album

Fra våre tidligere lister over de beste norske og internasjonale platene er jeg nødt til å trekke frem følgende: Miguels reddende engel for R&B-sjangeren, Kaleidoscope Dream, samt Channel Orange som toppes av «Thinkin Bout You», en låt som får meg til å digge kjærlighetssorg. I tillegg har jeg hørt ihjel Jessie Wares Devotion med den fantastiske låta «110%», The Weeknds nyskapende Triology og Kendrick Lamars Good kid, m.A.A.d city med killerlåta “Svimming Pools (Drank)”. Ikke minst: Albumet som huser (etter min mening) årets beste norske låt,  «Forsvinne», nemlig Bendiks Drømmen gjør meg ingenting.

I tillegg til ovennevnte, som allerede har fått sin dose oppmerksomhet i år, retter jeg nå rampelyset over på noen andre sterke utgivelser fra året som har gått:

The Game – Jesus Piece
The Games femte studioalbum Jesus Piece er overraskende bra. Albumet kom for kort tid siden, og takket være mange aktuelle gjesterappere, stødige beats og det interessante overordnede temaet om dobbeltmoralisme, er dette et album jeg kommer til å høre på langt ut i 2013.

Solange – True EP
Solange krysser soul, pop og funk på en perfekt måte, og setter med det seg selv i en svært relevant og spennende posisjon i 2012. EPen byr på syv triste, men veldig fine musikkstykker som bare blir bedre og bedre jo flere lytt man ofrer dem.

How to Dress Well – Total Loss 
Tom Krell aka How to Dress Well fulgte i oktober opp sitt sterke debutalbum fra 2010, med et – om ikke sterkere – i hvert fall bedre produksjonsmessig album. Jeg liker godt hvordan Krell til tider dypper den nitriste elektronikaen i het R&B. Det er en av grunnene til at følelsene mine settes i sving hver gang jeg hører på denne plata.

Azealia Banks – 1991 EP
Azealia kom med to utgivelser i år. Den første, som “hyller” året hun er født i, var en dansbar houserapskatt hvor Azealia brifer med ypperlig spytting over funky beats. De fire låtene er passe varierte og uforutsigbare, og låta “212” var nok det som fikk de fleste til å glede seg til Øya-konserten hun uventet avlyste.

Azari & Third – Azari & III
Hipsterkanadierne i Azari & Third relanserte sitt debutalbum i år. Albumet består av retrohouse, elektronika og dance, som den überfemi låta “Reckless (With Your Love)” er et godt eksempel på. Ryktene skal også ha det til at deres opptreden på Hove var både superglossy og utrolig bra. Det tror jeg på!

Cashmere Cat – Mirror Maru EP
EPen til norske Cashmere Cat gjør meg veldig glad og stolt. Med et nyskapende lydbilde og frekksøte detaljer, setter han virkelig sitt preg på lyden av 2012. Forøvrig bør du sjekke ut alt av katten på Soundcloud.

Årets låter

Jai Paul – “Jasmine”
Musikktrikset jeg har mest ambivalent forhold til er bruk av støyete partier som får de finere delene til å skinne enda mer. I dette tilfellet elsker jeg det. De første 10 sekundene får meg til å ville slå av, men så åpenbarer det seg en så nydelig gitarmelodi fra det mørke dypet. Noe som hever denne låta ytterligere er alle de spennende elementene, fra hakkingen i det første verset til bruken av ekko, klappeeffekter og den svært lekne elgitaren. Ren fornøyelse.

Miguel – “Adorn”
Jeg har hatt dilla siden jeg hørte denne for første gang. Med den tunge, deilige bassen under diskantmarinert 808-beat og Prince-lignende falsett ble han Frank Oceans sterkeste konkurrent i iTunes-biblioteket mitt. Dette er 2012s svar på Marvin Gayes “Sexual Healing”, og forteller en mann meg noen gang at “baby, these fists will always protect ya, lady, this mind will never neglect you“, slik Miguel gjør det, er jeg solgt – uansett om det er i Tollbugata eller ved alteret.

Future – “Turn On The Lights”
2012s svar på T-Pain heter Nayvadius Cash, men kaller seg Future. Med sine lange dreads og mørke solbriller kjører han alle låtene minst fem ganger gjennom autotunemaskinen. Det er denne enkle og fengende singelen fra debutskiva Pluto et godt eksempel på. Det høres likevel fett ut. Jeg håper Future vil være med på å gjøre fremtiden (høhø) litt mindre autotuneforaktende.

Jeremih – “773”
2012 bød på mange sexy låter – og Jeremih står selvfølgelig for en av de beste innen kategorien “sex”. “773” kommer fra mixtapen Late Nights with Jeremih, som blant mange var med på å gjøre 2012 til et utmerket år for nyskapende R&B. Sjekk for all del også ut Cashmere Cats sykt fine remiks av låta.

Disclosure – “Latch”

Den åpner med en stødig bass, forsetter med Sam Smiths utrolige vokal, tar det helt ned med en drømmende undervannssound og bryter ut i et heftig refreng. “Latch” er det stødigste Disclosure har levert fra seg og det finnes ikke noe vakrere i 2012 enn overgangen fra bridgen til refrenget i denne låta. “Latch” fungerer like godt på dansegulvet som på bussen, og tåler et firesifret antall repetisjoner – først da vet jeg at en låt har en spesiell plass i hjertet av Spotifyen min.

Pusha T – “Blocka”
Jeg liker svært godt at Pusha T tok turen til Jamaica, teamet opp med Popcaan og lagde et hardt street anthem med en tilhørende mørk og skitten video. Singelen kom ut helt på slutten av året, men fortjener absolutt en plass her. Jeg venter spent på debutskiva som etter ryktene skal slippes tidlig neste år.

Årets konsert

Til tross for dårlig spilletid (midt på dagen) – og derfor et ganske lunkent sceneshow – var SBTRKT på Øya den konserten jeg  koste meg mest på i året som har gått. Samphas særegne stemme fungerte like bra på scenen som på opptak, og Aron Jerome imponerte med livetromming oppå låtene. Med heftige rytmer og musikalsk energi tok SBTRKT den selvtitulerte skiva fra 2011 til et nytt nivå som det bare er mulig å oppleve live.

Les anmeldelsen: Maskeladden og den gode hjelperen (5/6)

Årets mest oversette

Det er mange artister jeg gjerne skulle hørt mer av i pressen i år. Fra vestkystnykommeren Kid Ink til den purunge Joey Bada$$ fra New York. Begge har gitt ut sterke låter som kanskje ikke har nådd overflaten helt ennå. Likevel er det én artist jeg har ventet spesielt lenge på: den bekmørke synthpop-artisten Pictureplane har jeg ennå til gode å høre mer om i musikkpressen. I tillegg til å inneholde en rekke remikser er albumet Dark Rift fra 2009 litt av en uslepen diamant. I fjor slapp han plata Thee Physical og i år kom oppfølgeren, som er en remikssamling av sisteskiva. Mulig soundet hans er for sært, men han bringer i mine øyne noe helt nytt som er verdt ett lytt – og flere til.

Årets skuffelse

En viss Ocean skuffa meg noe jævlig på Øya i år. I tillegg stod ikke G.O.O.D Music-skiva helt til mine forventninger, til tross for noen sterke låter og en rekke gode kollaborasjoner. Akkurat det samme gjelder den etterlengtede andreskiva fra Big Boi, Vicious Lies And Dangerous Rumours. Begge holder et relativt høyt nivå, men forventningene var dessverre enda høyere.

Årets oppskrytte

Jeg har bitt meg merke i at Nicky Minajs “Beez In The Trap” finnes på flere internasjonale lister over 2012s beste låter, men jeg synes låta er monoton og rappingen er klissete og slitsom.

Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk

Adam Kanyama er bare 15 år, ser til og med enda yngre ut, men rapper som en veteran både på engelsk og på svensk. I fjor fremførte han denne syke freestylen på svensk radio, i år slapp han singelen “The Golden Child” og på nyåret gjester han by:Larm. Er det frekt å si jeg blir overrasket når slike talenter er fra Skandinavia? Jeg spår i hvert fall en lys fremtid for svensk rap. Norge, hvor er vårt tilsvar?

Adiele Helen Arukwe