Lyden av 2012: Marius Asp

Våre redaksjonsmedlemmer tar på seg mimrelua og ser tilbake på deres høydepunkter fra musikkåret som har gått. I dag: Marius Asp, anmelder og vaktsjef i P3 Musikk.

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. Sist ut: Marius Asp, anmelder og vaktsjef i P3 Musikk.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012

Årets album

1982 + BJ Cole – 1982 + BJ Cole

Den norske trioen 1982, bestående av fiolinist Nils Økland, organist Sigbjørn Apeland og trommis Øyvind Skarbø, har meislet seg ut et helt eget musikalsk rom et sted mellom jazz, norske folketoner og mer, eh, abstrakte lydlandskaper – heimstadjazz á la Velvet Underground, kunne vel en smarting kalt det.

På sitt tredje album (i likhet med forgjengeren utgitt på det norske kremselskapet Hubro) har de fått med über-steelgitarist BJ Cole, som har spilt med alle fra Brian Eno og Björk til Emmylou Harris og Elton John (“Tiny Dancer”, intet mindre!). Resultatet er et enda mer sakralt, cinematisk og rikt uttrykk enn tidligere, med dirrende vakre og tidvis foruroligende understrømmer. Defintivt platen jeg har lyttet mest til i år.

Bill Fay – Life Is People

Alle elsker en lykkelig utgang. Den britiske singer-songwriteren Bill Fay ga ut et par kritikerroste, men kommersielt katastrofale album i overgangen mellom 60- og 70-tallet, og har tilbragt de siste 40 årene mer eller mindre under radaren. Inntil i år.

Life Is People er et lysende comeback-album, fylt til randen av sjelfulle og ydmyke låter som strekker seg fra rufsete kraftpop (“This World” er en duett med Wilcos Jeff Tweedy, en av de ivrigste Fay-forkjemperne de siste årene) til kosmiske gospelhymner. Essensiell for gubber av alle kjønn og i alle aldre.

How To Dress Well – Total Loss

2012 var året da rocken for alvor gikk i dvale. R&b-sjangeren – mer vital enn på svært lenge – har imidlertid vært en god trøst. Det er her det skjer, fra Frank Oceans kaleidoskopiske LA-visjoner via The Weeknds frakobla mørke til Miguels klassisistiske, men bunnsolide og oppdaterte lydspor til kurtise.

Likevel er det Colorado-artisten Tom Krell – la oss kalle ham How To Dress Well – som gjorde aller størst inntrykk på meg i år. Total Loss er, som tittelen antyder, et tettknadd uttrykk for bunnløs sorg svøpt i luftige, fragmenterte produksjoner, med både melodier og tekster som sikter – og treffer – der det gjør vondest (og dermed best).

Årets låter

Jeg er usikker på hvor sterkt dette musikkåret vil bli stående når etterpåklokskapen dundrer sin brutale, men rettferdige slegge i vårt kollektive bakhode en gang i 2013 – og det gjelder ikke minst når det kommer til enkeltlåtene. Solanges “Losing You” – en i mine ører fin, men langt ifra monumental singel – toppet P3s felleskåring av årets beste sanger. Frank Oceans Channel ORANGE er en sterk plate, men låtmessig synes jeg fortsatt miksteipen Nostalgia, Ultra trekker det lengste strået. Og så videre.

Måtte jeg trukket frem enkeltlåter, ville jeg kunnet landet på Bat For Lashes’ “Marilyn”, Carly Rae Jepsens sommerbrisne “Call Me Maybe”, nevnte Oceans miniroman “Thinkin Bout You”, Blurs nydelige comebacksingel “Under The Westway”, Susanne Sundførs “White Foxes” og minst tre av låtene på Hanne Kolstøs Flashblack. Men jeg gjør det heller enkelt for meg selv: Her er hundre av mine favorittsanger fra 2012 i Spotify.

Årets konsert

Utvilsomt D’Angelo, som etter et tiår med personlige nedturer viste seg å fortsatt være en fantastisk liveartist. Aller størst var nok konserten i Paris, men turnéåpningen i en kirke i Stockholm og på hjemmebane i Oslo var også enormt. De nye låtene lover til alt overmål meget godt for det varslede tredjealbumet (om det i det hele tatt kommer, da). Like bak halser The Afghan Whigsmaktdemonstrasjon under Øyafestivalen og en uforglemmelig two’fer med Scritti Politti og Saint Etienne i London like før jul.

Årets skuffelse

De presumptivt aller beste indiebandene i verden glimrer alle med sitt fravær når årets høydepunkter skal oppsummeres. Verken Dirty Projectors’ Swing Lo Magellan, Animal Collectives Centipede HZ eller Grizzly Bears Shields levde opp til det voldsomme potensialet (særlig de to førstnevnte bandenes) foregående album la for dagen.

Årets oppskrytte

Her er det mange å ta av. Jeg nøyer meg med å konstatere at John Olav Nilsen & Gjengens galleri av “vakre tapere” oppleves stadig mindre engasjerende. Det samme må sies om Baltimore-duoen Beach House og deres vellydende, men nærmest komatøse slumre-gaze. Livet er for kort.

Årets oversette

Dette er forsåvidt ikke noe nytt, men folkens: Det er på høy tid å få ørene opp for norsk popmusikks best bevarte hemmelighet. Siden midten av 80-tallet har Lars Pedersen og et assortert utvalg medhjelpere pumpet ut praktfull psykedelia, krautrock, kammerpop, støymusikk, elektronika og hva-har-du under navnet When, og årets album, Whenology, er intet unntak. Dette er musikk jeg er temmelig sikker på at XTCs Andy Partridge ville ofret høyre nøtt for å hoste opp på sine eldre dager.

Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk

Hovefestivalens patetiske forsøk på et “intervju” med Hovefestivalen, om Hovefestivalen, der det fremkommer at festivalsjef Toffen Gunnufsen helst vil stikke en kjepp(!) opp i undertegnede. Hold kjeppen din for deg selv, kjakan.

Marius Asp