Et nytt år er på trappene; det betyr nye muligheter – og nye ting å glede seg til. Musikkverdenen byr på en rekke godbiter neste år – og vi har plukket ut fem norske og ti internasjonale artister vi har spesielt stor tro på i 2013. Noen av dem er allerede godt etablert i undergrunnen – noen er blodferske navn som kun har gitt noen få livstegn.
Dette synes vi var den beste musikken i 2012.
Norske navn å se opp for i 2013:
Truls
Truls Heggero har bestemt seg for å gå fra Lukestars rurale indierock til R&B. Vi har tro på at landets mest sympatiske falsettstemme har noe å farte med blant kontemporære Thomas Eriksen-produserte beats. Booket til Øyafestivalen har han allerede blitt, og debutsingelen er ventet en gang i februar. Vi krysser fingrene for at det er verdt å vente på.
Mikhael Paskalev
Mikhael Paskalev har forvaltet tida siden han ble Årets Urørt i januar godt. Han har spilt bejublede konserter, gitt ut singlene «I Spy» og «Jive Babe» med tilhørende musikkvideoer av høy kvalitet, og høstet skryt i både inn- og utland. Etterspørselen etter 25-åringen har faktisk vært stå stor at debutalbumet som skulle slippes i august ble utsatt et halvt år. Nå er det like rundt hjørnet, og den bredt appelerende popsnekkeren kommer etter alle solemerker til å fortsette oppturen i 2013.
Cashmere Cat
Magnus August Høiberg også kjent som DJ Final har mer på lager enn å være LidoLidos høyre hånd og en av verdens beste platesnurrere (les: finalist i DMC World DJ Championship). Som Cashmere Cat har han poten på pulsen av det mest spennende som foregår i klubbverden akkurat nå – kombinasjonen elektronisk dansemusikk og R&B. Dette gjør han på en så hjertevarmende og sjelfull måte at det ikke er rart han allerede har fått mye oppmerksomhet i utlandet for sin Mirror Maru EP og sine remixer av blant andre Lana Del Rey og 2 Chainz. Men det er nok i 2013 at vi virkelig får se hva denne katten er laget av.
Thea & The Wild
Nydelige «Trains» er første smakebit på solomaterialet til Thea Glenton Raknes, tidligere vokalist i bandet Norma Sass – som ga ut albumet “Hunting For Treasures” i 2011 til gode kritikker. Låta vitner om en modnet artist som fortsatt har sin karakteristiske stemme som viktigste varemerke – denne gangen får den selskap av fuzzy gitar. 70-tallsfølelsen er uunngåelig, og mye vil skje med den by:larm-bookede artisten i 2013.
Heyerdahl
Glem alt maset om ”More cowbell!”. Det verden egentlig trenger er mer marimba – dette karibiske perkusjonsinstrumentet som varmer deg tvers gjennom. Den lovende debutkonserten på årets Øyafestival og singlene «Mirage» og «Archipelago» peiler gjengen inn mot pompøs og kjølig indiepop av den upretensiøse sorten, og debutalbumet slippes på nyåret. Vi kan ikke gi noen vitnesbyrd på det, men ryktene sier at det skal være bra.
Internasjonale navn å se opp for i 2013:
Disclosure
Hvem er dette brødreparet Howard og Guy Lawrence? Sånn egentlig? Greit, man kan enkelt lese seg opp på at de ikke har bikket tjue, er fra småbyfylket Surrey utenfor London, samt at de åpenbart har blitt fostret opp på alskens prima britisk garage og house med lavt tyngepunkt. Det forklarer likevel ikke hvorfor produsentduoen strør rundt seg med amorøse og hjertevarme dancefloorfillers som om det skulle vært verdens enkleste sak. Skulle du finne på å legge øret inntil den musikalske krystallkulen for 2013 og lytte gjennom nattklubbenes kåte stønn og trillende svettedråper – vil du sannsynligvis høre Disclosure bli pumpet gjennom rommet.
Pure Love
I 2011 slo amerikaneren Jim Carroll (Hate Conspiracy) og erkebriten Frank Carter (eks Gallows) hardcorehodene sine sammen. Sammenstøtet må ha vært kraftig; Pure Love opererer nemlig i et langt mer kommersielt landskap enn hva Carroll og Carter er kjent for å være komfortable med. I løpet av 2012 har Pure Love sluppet singlene ”Bury My Bones”, ”Handsome Devil’s Club”, ”Riot Song” og ”Beach of Diamonds” som alle innehar riff på størrelse med Atlanterhavet og vokal med en beundringsverdig hjertet ut på skjorta-ærlighet. Debutalbumet med den ambisiøse tittelen Anthems slippes 04.02.13 – forvent deg usminket stadionrock et sted mellom en vital Morrissey og et sultent The E Street Band.
Autre Ne Veut
Brooklyn-baserte Autre Ne Veut heter egentlig Arthur Ashin, og har den siste tida vært å høre på P3 med storslagne, sjelfylte «Counting». Den årsferske EPen Body er strålende – og debutalbumet Anxiety er ventet i februar. Det er visstnok tungt inspirert av Ashins årelange tid i psykoterapi for å bekjempe depresjoner – og det faktum er en solid pekepinn på at albumet antagelig blir like ektefølt og lite overfladisk som det Autre Ne Veut har prestert i år.
http://youtu.be/_qhHUmL0U6k
Ty Dollar $ign
Los Angeles-artisten har ikke all verdens materiale å vise til, men fjorårets teip House On The Hill var meget bra. Han har sporadisk skrevet låter til andre folk, men med Beach House-utgivelsen sent i år viste han nok en gang gode takter. Sangeren, rapperen og låtskriveren kan ikke tilskrives som kun et pluss i margen i r&b-året 2012. En slags x-faktor har han – kanskje grunnet den sterke fornemmelsen av at en hitlåt ligger rett rundt hjørnet, og antagelig treffer verden i 2013.
Haim
De tre søstrene Danielle, Este og Alana Haim har spilt sammen hele livet – og har i høst fått mye velfortjent oppmerksomhet for den strålende singelen «Don’t Save Me». Den er fengende vestkystrock i sin fineste form – og kan spores til både 60-tallets folk og 90-tallets r&b. Bandet er et av årets mest lovende – og forhåpentlig får vi et debutalbum i hendene i løpet av våren.
AlunaGeorge
Det er kanskje ikke så lett å peke på akkurat hvorfor eller hvordan det har skjedd, men det siste året eller så har møtet mellom den elektronisk popmusikken, R&Ben og den delen av klubbmusikken som befinner seg i indiesjiktet funnet hverandre – og det i en latterlig sexy polygamisk akt. Vokalist Aluna Francis og produsent George Reid får dem som kan ha sagt stygge ting om den kommersielle soulen på tidlig 2000-tall til å lugge seg selv i nakkehårene. Dette er i samme gate som Solange og resten av ”small pop”-bølgen: futuristisk, ekstremt velprodusert og ørlite tilbakeholdent. Én EP, én singel og ett vokalbidrag til bassmaksimalist Rustie er nok til at vi sitrer etter mer.
inc.
Brødrene Andrew og Daniel Aged slipper i februar debutalbumet 4AD. Ut i fra pressebildene er det snakk om noen hippe jæklar, men smakebitene som har blitt sluppet så langt er lovende. Kjølig, kontemporær og røykfylt r&b som føles ut som en naturlig forlengelse av 2012.
Angel Haze
21 år gamle Angel Haze har gjort seg bemerka via miksteiper og radio-opptredener, men det var først med høstens Classick-teip hun fikk folkets oppmerksomhet. Tungt tungeskyts fra den unge artisten som heldigvis er mer enn en noveltyrapper uten substans.
King Krule
Archy Marshall fylte atten år i år – men viser allerede ganske klare tegn til å kunne bli Storbritannias nye, store indietrubadur. I god post-9/11-ånd gir musikken gjenklang i gutteromsveggene – med den raspete vokalen og jazzfingringen av gitaren plassert mellom trommebeats og milde synthtepper. Men det som gjør at King Krule har imponert oss så stort er at han lefler med referanser og livserfaringer som burde være enhver nymyndig forunt. Dette er en dødsdeprimert, aldrende britpoper fanget i en purung rødtopps kropp. Uansett vet han vel uansett godt med seg selv at praktfulle dobbelsingler som ”Rock Bottom/Octopus” fører til forventninger med stor F. Debutalbumet kan ikke være langt unna nå.
Veronica Falls
Den skotske kvartetten fra London følger opp den fine 2011-debuten i februar. Bandet som spiller klassisk, britisk, 80-talls indiepop (C86) slapp første drypp av nytt tidligere denne vinteren med singelen «Teenage». Den bittersøte poplåta er det beste de har gjort så langt, og det er lov å håpe at ting vil skje for gjengen med plata Waiting For Something To Happen.
