Det er lett å bli glad i Beach Houses uttrykk og de assosiasjonene som følger med. Det duse, bedøvede lydbildet har mange fans og aktive brukere: Ønsket om – og higet etter – å tonesette varme sommerdager og -netter er uhyre populært. Bare i år har det kommet minst et dusin slike utgivelser, mange av de svært bra også (Chromatics og Lower Dens i all særdeleshet).
Så var det dette med å skille seg ut, da. Beach House har fordelen av et noenlunde kjent navn og et knippe (etter min mening noe overvurderte) album bak seg – og det er bare nyanser i lydbildet som skiller Bloom fra gjennombruddet Teen Dream (2010). Da som nå bruker de produsent Chris Coady, som har plassert dem midt på åttitallet – et sted mellom Cocteau Twins’ indie-varsomhet og Johnny Hates Jazz’ smektende ballader (det er kort vei fra refrenget i «Other People» til «Turn Back The Clock»). De er smart og fikst gjort, med fiffig bruk av Casiotones preset-trommelooper, synth lagt lagvis og med Victoria Legrand mer døsig forførende som vokalist enn noen sinne. Bare måkeskrikene på slutten av «Other People» blir overtydelige.
«Myth«
På sitt aller beste – «Myth», «The Hours» og «Lazuli», er Baltimoreduoen skinnende. Pittoreske melodier med patos og all inderlighet man skulle lyste etter. De er svært komfortable i stemningsskapningen – noen ganger virker det som de tar litt lett på det som ligger bakom de assosiasjonene man forbinder med dem. «Troublemaker», «Wild» og «Other People»» er voldsomt mye stemning og lite melodi; som lytter føler man seg hvisket til, kjælt med og sakte, men sikkert bedøvet ned til en tilstand der det blir vanskelig å føle noe spesielt for Bloom som en helhet.
Denne lullingen er en direkte konsekvens av at graden av variasjon og overraskelser er så godt som fraværende her. Helt sikkert et bevisst valg fra bandet, men som virkemiddel tenderer det å motvirke hensikten, spesielt siden overgangen fra vers til refreng – der de virkelig kan trykke til mot hjerteklaffen – følger svært liktlydende oppskrifter. Man unngår ikke gjenbruk, noe som gjør at det er stor forskjell på å høre perlen «Wishes» alene opp mot det å høre det som åttendelåt på albumet – i sistnevnte tilfelle har den bare blandet seg inn som en litt grånende sjatering av tidligere omkved.
Bloom har stor overflate. Mye skinnende ferniss som gir litt for få anledninger til de virkelige dypdykk. Resultatet blir ikke direkte forgjengelig, men snarere utblandet, der et visst selvfølgelig forhold til melodier og struktur litt for ofte utfaser styrkene – på et album som bare blir bra der det kunne ha vært genialt.
Jørgen Hegstad
