Jonathan: Hei, det er Jonathan Davis fra Korn som ringer. Har jeg kommet til Sonny Moore?
Skrillex: Vent, er det selveste Jonathan Davis?! Du aner ikke hvor mye den «posttraumatisk stress»-metallen deres har betydd for oppveksten min. Men hvorfor ringer du meg?
Jonathan: Nei, hva skal jeg si. Det har egentlig gått nedover for oss etter at Head ble religiøs, sluttet i bandet, og valgte å fokusere på en karriere med kristenrock. Og det er ikke et eneste menneske som husker at vi gav ut skive i fjor.
Skrillex: Det albumet med den fuglen på coveret? Kom den i fjor? Jeg trodde den i hvert fall var to-tre år gammel.
Jonathan: Sukk. Vi har gitt ut en etter det, altså. Men der ser du. Vi er bare så lei av å føle oss glemt. Nå som jeg selv har rundet 40 og de fleste i bandet har familie og greier, så trenger vi penger. Og numetal selger tydeligvis ikke lengre. Det begynner å bli noen år siden sekstenåringene pleide å høre angstfylt og pubertal metall. For vi har skjønt det sånn at kidza idag heller hører på sånn der – hva kaller man det?
Skrillex: Tenker du på dubstep? Ikke at jeg egentlig liker å kalle det jeg gjør for dubstep, men merkelappen selger.
Jonathan: Ja, dubstep! Så, det vi egentlig lurte på er følgende: kunne du og noen av dubstepkompisene tenke dere å lage noen låter for oss? Jeg tror vi begge har spenn å hente i det. Vi har bandet og den påtatte angsten, dere har musikken. Jeg tror folk som nevøen min kommer til å elske det. Ved litt hjelp kan vi endelig få noe oppmerksomhet og fans igjen.
Skrillex: Om jeg vil jobbe med Korn? Kødder du? Fuck yeah! Jeg ringer gutta med en gang!
– – –
– – –
Jonathan: Hei, Munky. Beklager at jeg ringer deg klokka fire på natta. Det er bare det at jeg ikke får sove.
Munky (gitaristen): Du vet at du alltid kan ringe meg hvis det er noe. Det vet du. Men hva er det som plager deg, vennen?
Jonathan: Vel, du vet. Nå er det kun en måned igjen til albumet kommer. Det er bare det at jeg tror jeg begynner å angre.
Munky: Vi angrer alle sammen. Men vi trenger pengene. Og oppmerksomheten. Du aner ikke hvor mye jeg savner å få ligge med anorektiske emojenter på sytten. Vi trenger dette.
Jonathan: Jeg er bare livredd for at folk skal skjønne at vi selv ikke liker albumet. At de skal innse hvor desperat forsøket vårt på å være relevante igjen egentlig er. Det verste av alt er å spille låtene live. Vi gjør jo ingenting selv lengre fordi absolutt alt på skiva høres ut som synther. Selv sekkepipa mi på «Bleeding Out» høres syntetisk ut.
Munky: Vet du hva? Vi gjør det vi kan for å få det til å virke som vi digger dette her. Koste hva det koste vil. Vi får igjen for det til slutt. Jeg synes du skal gå til Billboard og si at vi fant opp dubsteppen. Ikke at det er særlig mye dubstep ved det. Men, som Sonny alltid sier til oss, merkelappen selger. Årh, dette her er så deprimerende. Vi låter jo som et tysk industrialband på skiva. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi skal selge dette. Og det kommer til å selge. I hvert fall bedre enn de Loutallica-greiene. Vi kan jo trøste oss med at det samarbeidet er mye jævligere. Og noen av låtene på skiva er egentlig ganske greie. Sett bort fra at de låter syntetisk uten like.
Jonathan: Nja, hvilke da?
Munky: Den Noisia-låta, «Kill Mercy Within», og «Narcisstic Cannibal» er ikke gjennomført elendige, og det samme gjelder for så vidt den låta du nevnte; «Bleeding Out». Og verset på «Get Up!» har også noe for seg, synes du ikke?
Jonathan: Joda, men det er bare så mye dårlig der. Altså, jeg skammer meg skikkelig over «My Wall», «Sanctuary» og «Way Too Far». Men det verste er den utrolig utdaterte innpakninga. De verste sidene ved nittitallet har innhenta oss og latt oss ligge igjen på gulvet blødende og gråtende. Vi er for gamle for dette her. Jeg mener det. Vi burde lagt inn årene mens vi fortsatt var sinte og mente oppriktig at dreads var kult.
Kim Klev
