Lyden som ble ødelagt

Lyden av musikk er det vakreste som finnes. La oss ta den tilbake fra Bose-headset og griske musikkbransjefolk, skriver Asbjørn Slettemark i ukens kommentar.

Denne uken ruller WiMP stolt ut sin hifi-satsing. De blogger om musikkhistoriens største produksjoner, har egen hifi-knapp når man klikker opp spilleren deres, og her om dagen var det til og med gatekunst i Oslo hvor WiMP flottet seg med det gammeldagse, men fine ordet hifi. High fidelity, selve varemerket for god lyd, dyrt stereoanlegg og autentisk gjengivelse av lyden slik den opprinnelig ble spilt inn av musikere.

En gammel mann ranter

WiMP HiFi  er et topp initiativ fra en musikkbransje som de seneste årene har gjort alt den kan for å drepe lyden som artistene bruker blod, svette og tårer på å feste til teip eller harddisk. For – og nå må jeg rope et høyt “varsko!” om ranting fra en voksen mann – de seneste årene har alt annet enn god lyd vært i høysetet hos musikkbransjen, og sannsynligvis ikke hos forbrukerne heller.

Personlig er jeg ikke noen hifi-nerd som bytter forsterker annet hvert år eller leser kataloger fra høyttalerprodusenter som andre leser erotisk poesi. Men jeg savner virkelig tiden da god lyd var status og det å investere i et godt stereoanlegg var et første forsiktig steg inn i voksenlivet.

Alt var ikke bedre før – tenk bare hvor redde alle var for AIDS på 80-tallet! – men noen ting var bedre i gamle dager. Da konfirmasjonspenger ble brukt på NAD-forsterkere, vinylspillere fra Rega og CD-spillere med Denon-logo, og plasseringen av et stereoanlegg avgjorde hvor man satte resten av møblene.

Lydbandittene i Apple

Så skjedde det noe for omtrent ti år siden.

Statusen ved å oppleve god lyd fra en sirlig utplukket musikksamling forsvant, og ble erstattet med statusen av å ha så mye som mulig av musikk stappet inn på en iPod. Lydbandittene i Apple åpnet butikken iTunes Store og solgte filer i såkalt 128 kbps-oppløsning (som i praksis vil si at man pakker datainformasjonen så tett at mye av lydbildet forsvinner), applaudert av en grisk platebransje som først brukte hundretusenere på innspilling av artistenes plater for så å komprimere mesterverk så hardt at gitarspor forsvant og episk stadionmusikk låt designet for lukkede isbokser.

Så kom iTunes på banen litt senere og spurte frekt oss kunder om vi ville “oppdatere” kvaliteten på lydfilene våre til et litt mindre ubrukelig nivå – mot kompensasjon, selvsagt. Enda verre ble det da Spotify og WiMP kom på banen med strømming, en tjeneste som så langt har levert så flat lyd at sjelen skreller av et lite lag for hver låt som kryper ut av høyttalerne. Det er som om om Netflix skulle tilbudt oss alle filmer i verden, men bare i sort/hvitt.

Fra Louis Vuitton til Lossless?

Fremdeles er det slik at når man kjøper musikk hos iTunes eller får nedlastingskoder med på vinylkjøp, får man komprimerte mp3-versjoner av musikken – ikke det komplette produktet som artisten selv finpusser på i det skamdyre studioet sitt eller det sirlig sammensatte hjemmestudioet som er satt opp på macbooken. Kall meg gjerne elitist, men jeg skjønner ikke hvordan musikkbransjen har uanstendighet nok til å selge det degenererte produktet mp3-filer faktisk er.

Det må nok være fordi folk flest ikke bryr seg. Har PC-høyttalerne og bassoppblåste Bose-headset ødelagt hvordan et gjennomsnittsøre lytter til musikk? Når Beats By Dr. Dre-headset er blitt et like viktig fotballspiller-statement som Louis Vuitton-veskene kjærestene deres utstyrer dem med, kunne vel John Carew og gjengen tatt seg bryet med å stille opp for å promotere Lossless samtidig som de hausser opp pokerselskaper?

Har platebransjen lurt oss trill rundt med å gå fra 128 til 192 til 256 kbps (unnskyld de uforståelige tallene, men det betyr at de sakte men sikkert har hevet kvaliteten uten å gjøre det bra nok) hos iTunes for å tyne mest mulig penger ut av de som bruker penger på musikk?

Diamanter varer evig

Uansett, jeg har vel understreket et og annet poeng her. For å runde av min klagesang: Jeg synes det er kult om vi alle sammen kan ta tilbake musikk fra den flate lyden som strømmetjenester tilbyr, slutter å kjøpe mp3-filer fra iTunes og heller gir et skulderklapp til WiMP for å satse på Hifi-strømming og slik synliggjøre hvor god en produksjon kan være.

Vi trenger ikke gjøre leilighetene og husene våre om til ingeniørbygde hifi-cabinas, bare av og til minne oss om at musikk er det vakreste som finnes – og at vi derfor må behandle den på den måten. Når et band eller en artist stolt kommer ut av studio med et produkt som er brukt hundrevis av timer på å polere til en diamant, så skal vi passe på det som en diamant, ikke behandle det som gråstein.

Asbjørn Slettemark