Ser vi bort fra jobben franske Daft Punk gjorde for Disney med den mørke, dramatiske filmmusikken til Tron: Legacy i 2010, er det snart sju år siden forrige utgivelse fra duoen.
Forrige måned kom nyheten om at Daft Punk slipper sitt nye album, Random Access Memories i mai. De tidligere Grammy-vinnerne slapp første låt for noen dager siden, etter flere uker med forvarsler om hva vi har i vente. Forventningene har vært høye, både på grunn av den jevnt gode kvaliteten på det franskmennene tidligere har laget, fraværet av nytt materiale og den omfattende promoplanen som har pirret nysgjerrigheten med hint og vink både på Coachella-festivalen og i tv-programmer i forkant av låtslippet.
Selv om planen fungerte, føles «Get Lucky» delvis som et antiklimaks. Den er overraskende lystig og lett i forhold til tidligere låter duoen har markert seg med, og bryter med det myteomspunnede imaget de har bygget. Melodien er fengende og rett frem, og samarbeidet med funk-gitarist Nile Rodgers har satt tydelig preg på lydbildet, som huser både funk- og diskoelementer.
Bruken av motstand, uttrykksskifter og brudd i låtene, som tidligere har vært et gjennomgående kjennetegn på Daft Punks låter, er tonet kraftig ned. Det drøyt et minutt lange strekket der vokalen blir skrudd og utadvendt funk møter mekanisk elektronika, er der de minner mest om seg selv. Bandet har selv sagt at de ville etterstrebe et uttrykk som minner om Fleetwood Mac og vestkystpop på sitt kommende album, og distanseringen fra det tidligere uttrykket deres kunne nesten ikke vært tydeligere på denne første låta.
Pharrell Williams er en av mange som har jobbet med Daft Punk på det nye albumet, og har i tillegg lagt vokal på «Get Lucky». Den glade låta kler forsåvidt stemmen hans, men at den en gang så innovative duoen har valgt en 40-åring som leverte på sitt beste like etter milleniumsskiftet til å gjeste låta, føles defensivt og slapt. Stemmen hans er varm, fin og myk – men bidrar ikke til at låta blir noe annet enn en overraskende strømlinjeformet og forutsigbar, men forsåvidt deilig, lytteopplevelse. Den er både utadvendt, frihetsjagende og avslappet, men mangler markant signatur. Selv om duoen har gjort stor suksess også tidligere, er dette det absolutt mest kommersielle og tilgjengelige de har gitt ut.
«Get Lucky» er ingen dårlig låt. Den er tvert imot ypperlig som radiosingel nå som sommeren er på vei, men som andre skreddersydde radiosingler, blir den fort kjedelig. Det faktum at den kommer til å kle utescener og festivaler bedre enn klubber og dansegulv, vitner om et Daft Punk som er noe helt annet enn duoen som dukket opp på midten av 90-tallet. At de har forandret seg er både naturlig og bra, men følelsen av at de har tatt minste motstands vei slipper ikke taket.
Trine Aandahl
