Enkelte eldes med mer stil enn andre. Det sa kanskje seg selv at frontmannen i den underfundige indierockhjørnesteinen Pavement skulle bli kulere enn gjennomsnittspappaen, men det utelukker likevel ikke at det motsatte kunne hendt. Stephen Malkmus kunne kastet bort 2000-tallet – tiåret etter oppløsningen av bandet bak sjangermesterverkene Slanted and Enchanted (1992) og Crooked Rain, Crooked Rain (1994) – på et desperat jag etter å gjenskape den geniale gnisten til sitt 25 år gamle jeg. For sånt skjer: Forbildene hans i Pixies gav nylig ut en særdeles anemisk plate med navn Indie Cindy, tross alt.
I stedet har 48-åringen gitt ut en knoll inspirerte, uanstrengte og ofte – som en konsekvens av de to – ujevne plater, bestående av langt mer flørting med Cream og øvrig utsvevende bluesrock enn det var rom for i Pavement. At årsferske Wig Out at Jagbags står som hans beste og mest sammenhengende utgivelse på egne bein, må ikke leses som noe mer enn et spesielt fruktbart resultat av at 48-åringen virker å storkose seg i samme lag som The Jicks.
Akkurat dét baserer jeg utelukkende på kjemien mellom Malkmus og bandet hans den halvannen timen de tilbringer på Parkteatrets scene. Øyeblikket hvor dette manifesterer seg fullt ut, spør du? Da Malkmus – etter endt ekstranummerpause – står unntaksvis uten gitar og synger «Jenny & The Ess-Dog» for full hals til Mike Clarkes stjernejagende balladetangenter, mens bassist Joanna Bolme og trommeslager Jake Morris befinner seg i skyggen, der de danser og knipser taktfast. «Ironisk» beskriver en entusiastisk sidemann det som, men jeg er virkelig ikke enig: Selv karaokeversjoner av egne låter leverer Malkmus & co. med hele hjertet smurt utover legemet.
Før den tid har de imidlertid lekt seg ubekymret gjennom Malkmus’ og The Jicks’ musikalske topper. Ikledd flere flotte, forlengende instrumentalpassasjer er «Stick Figures in Love», «Houston Hades», «Tigers», «J Smoov» og «Out of Reaches» – for å nevne noen konsertkutt – en samling gnistrende slag for gitarmusikken, og det i en tidsalder der den ellers virker å ta sine siste åndedrag ved gravkanten. Det eneste reale nederlaget er at den glimrende nostalgikerhymnen «Lariat» går tapt i øredøvende feedback fra en defekt mikrofon – men selv sånt spøker kvartetten kjapt bort som den bagatellen det tross alt er.
Jeg skal riktignok ikke begi meg utpå å gjenfortelle den lettbeinte vitsingen til verken Malkmus, Morris, Bolme eller Clarke. Den gjør seg tross alt klart best i deres gap og i det enkelte konsertøyeblikkets kontekst. La det riktignok være klinkende klart at man sjelden har den veldige gleden av å bevitne et band med såpass senkede skuldre – også overfor sin egen, ypperlige traktering av instrumentene. «Livet er alltid terningkast tre,» konstaterer en kollega før konsertstart. Stort sett vil jeg nok gi ham rett, men aldri for dagen da Stephen Malkmus & The Jicks gjestet det lokale vannhullet.
Kim Klev
