På en av de fremste radene i Telenor Arena sitter en kanskje 19 år gammel jente med en av få medbrakte plakater denne kvelden. «Please take a selfie with me. I <3 U». Litt lenger borte, et par i 70-årene som holder hender gjennom hele konserten. De kunne vært besteforeldrene hennes. Gjennom de neste timene skal låtene fra Paul McCartneys katalog ha påfallende lik effekt på den unge jenta og det eldre paret. De skal juble og klappe side om side, men også tilsynelatende bli rørt til tårer. Å sitte bak dem skal bli en påminner om hvilken tidløse kraft en god låt besitter, og om at 73-åringen på scenen har knekt koden for hvordan man skriver slike.
Til tross for et par tweets av typen «hvem er den ukjente fyren Kanye har forbarmet seg over» i forbindelse med «Only One»-samarbeidet mellom The Beatles-hjørnesteinen og rapper Kanye West, er det liten tvil om hvilken posisjon Paul McCartney innehar. I løpet av de fem tiårene han har holdt koken som en stadig relevant artist, har mange andre blitt utropt til stjerner – og sluknet igjen.
Selv om både nevnte låt med Kanye West og Rihanna-samarbeidet «FourFiveSeconds» er langt fra noen musikalske maktdemonstrasjoner, holder den adlete briten fremdeles stand, 73 år gammel. Viktigere enn at han er imponerende utholden gjennom over to og en halv time på scenen, er at han i løpet av konserten i Telenor Arena viser hvor vanvittig mange eviggrønne låter han har på samvittigheten, og minner om at popmusikk ikke ville vært den samme uten ham.
Se klipp fra konserten her:
Setlisten (se oversikt nederst) er relativt lik de tidligere stoppene på «Out There»-turnéen, med unntak av festival-settet han spilte på Roskilde sist helg. Vi får presentert høydepunkter (og noen ikke like sterke) fra både The Beatles, Wings og solokarrieren til Paul McCartney. The Beatles-låtene er både det som resonnerer best hos publikum, og som står for de ypperste av mange minneverdige øyeblikk denne kvelden. «Let It Be», «The Long And Winding Road», «Elanor Rigby», Blackbird» og «Something» låter alle storslagent. På «Blackbird», «Hey Jude» og «Ob-la-di, Ob-la-da» (som fremdeles låter fjollete, 47 år etter den ble utgitt) blir det allsang.
McCartney synger forbasket bra, alderen tatt i betrakning. Stemmen holder gjennom hele den lange konserten, og har fremdeles det mjuke, varme særpreget. Han bruker fem-seks låter før sceneformen er helt på plass; helt i begynnelsen av konserten virker han rutinepreget og lite tilstede. Men etter en blodfattig start blir han stadig mer vital; timene mot «avslutningen» (som alle vet ikke er den egentlig avslutningen) med «Hey Jude» og de påfølgende sju (!) ekstranumrene går fort.
Som utallige andre band og artister som har besøkt Telenor Arena de siste årene, har McCartney brukt energi på å lære seg litt norsk. Fraser som «Tusen takk» og «Har dere det bra» høster (som alltid) uforståelig mye jubel.
Etterhvert som han blir varmere i trøya, deler attraksjonen stadig flere anekdoter med publikum mellom låtene. Han er enten i veldig godt humør, eller innmari god til å late som.Publikumsfrieriet er åpenbart, men han faller ned på riktig side av knivseggen. Vi får høre at «Blackbird» ble skrevet til støtte for borgerrettighetsforkjemperne i USA, at man ikke bør utsette å rose de man er glad i (før «Here Today» dedikeres til John Lennon), og om hvordan bandet hans opplevde møtet med russiske regjeringsmedlemmer før de spilte på Den røde plass i Moskva, som historiens første rockeband.
Bandet McCartney har med seg er usedvanlig samspilte. Han kan naturlig nok velge blant skolerte musikere på øverste hylle. De gjør udiskutabelt en god jobb, men de to gitaristene er, særlig gjennom konsertens første time, i overkant ivrige. Entusiasme er bra – men tidvis blir det for mange fakter. Når en av dem hinker over scena under «Paperback Writer» overskygger det nærmest låta – men utover i konserten blir dynamikken på scena stadig bedre og mer naturlig.
Når McCartney kaster jakka, kommenterer han tørt at «dette blir kveldens eneste klesskift». Til arenakonsert å være, er det uvanlig lite staffasje under konserten. Riktig nok får vi flammer og fyrverkeri under «Live And Let Die» og et smått psykedelisk og ganske morsomt lasershow under «Being for the Benefit of Mr. Kite». Videoskjermene bak hovedpersonen viser gamle bilder og videoklipp, men det er hverken kraner eller catwalk involvert. Det kunne blitt kjedelig, men er befriende – og bekrefter at virkelige klassikere ikke trenger pakkes inn for å imponere.
Trine Aandahl
Dette spilte Paul McCartney i Oslo:
Eight Days a Week
Save Us
Got to Get You into My Life
Good Day Sunshine
Temporary Secretary
Let Me Roll It
Paperback Writer
My Valentine
Nineteen Hundred and Eighty-Five
The Long and Winding Road
Maybe I’m Amazed
I’ve Just Seen a Face
We Can Work It Out
Another Day
Hope for the Future
And I Love Her
Blackbird
Here Today
New
Queenie Eye
Lady Madonna
All Together Now
Lovely Rita
Eleanor Rigby
Being for the Benefit of Mr. Kite!
Something
Ob-La-Di, Ob-La-Da
Band on the Run
Back in the U.S.S.R.
Let It Be
Live and Let Die
Hey Jude
Ekstranummer:
Another Girl
Birthday
Can’t Buy Me Love
Yesterday
Helter Skelter
Golden Slumbers
Carry That Weight
The End
