Det går som kjent for seg på Planet Gaga. Og du skal være temmelig mediehardhudet for ikke tidvis å føle en viss metthet i møtet med Stefani Germanottas utallige påfunn, enten de består i videodokumentert weed-avvenning på performancekunstneren Marina Abramovics landsted eller planlagte konserter i verdensrommet. For å nevne et par eksempler fra den siste uken.
Lady Gagas problem har alltid – eller i det minste siden gjennombruddet i 2008 – vært at hun er mer spennende på papiret enn i øregangene, og alltid mer «interessant» enn interessant. Det har skjult seg påfallende lite verdifull og slitesterk musikk bak den fargesterke og «utfordrende» innpakningen.
I den forstand er Artpop et steg opp for artisten Gaga. De sterkeste øyeblikkene her overskygger nemlig glatt alt hun tidligere har vært involvert i. «Sexx Dreams» hikkende, hakkete refreng plasserer låten i 2013-popens øverste divisjon, mens R. Kelly-gjestede «Do What U Want» og raplåten «Jewelz N’ Drugs» på hvert sitt vis basker seg i sublim idioti.
http://youtu.be/A3jzMyYgPQs
Den selvforklarende «Donatella» overgår sitt begrensede utgangspunkt, med både bassdriv og kjølig spoken word-parti som kneiser mot Britney på sitt mest inspirerte, og åpningen med «Aura» og «Venus» er så full av kantete og genuint eksentriske innfall at fascinasjonen vedvarer – i likhet med flere andre av disse 15 låtene. Så får det heller være at David Bowie har en særdeles god sak om han skulle ønske å trekke «Fashion» for retten.
Det mest oppsiktsvekkende Lady Gaga vel kan gjøre på dette punktet i karrieren, er å ta det hele ned og vise fram sitt «egentlige jeg». Det gjør hun også i løpet av Artpop, mest hørbart på den ostefylte kalkunen «Dope», der verken patos eller stemmekraft kan løfte en banal idé ut av den kreative branntomta.
Masken som ligger hennes eget ansikt nærmest er med andre ord den minst interessante i hennes rikholdige kolleksjon. Alt er dermed slik det skal og må være i Gaga-land.
Marius Asp
