Da Queens Of The Stone Age var på sitt mest hardtfestende, måtte de visstnok innføre en todagers uke for å kunne holde det gående. Annenhver dag i QOTSA-kalenderen var lørdag (fullt party!) og annenhver dag var mandag (puh, bakpå… reparere forsiktig). Det virket ikke som om Bruce Springsteen og hans E Street Band var klar over at det var mandag i Telenor Arena, for makan til lørdagsunderholdning er det lenge siden Bærum har sett på en ukedag.
Det åpner med at Little Steven får fjolle seg til med «My Kind Of Town», Frank Sinatra-låten han sang i femte episode av «Lillyhammer», og stemningen er satt. Dette er ikke en konsert for setlistefanatikerne som samler på sjeldne Bruce Springsteen-låter, for i løpet av de tre første ordinære låtene svir Bruce & co. seg gjennom «Two Hearts», «No Surrender» og «Badlands». Lyden er massiv, bandmedlemmene (flere dusin!) er ivrige og Bruce spiller tyngre enn jeg har hørt ham på lenge.
Kanskje han har latt seg inspirere av å ha med Rage Against The Machine-gitarist Tom Morello som erstatning for Little Steven på Australia-turneen? Eller kanskje han bare er sugen på å vise Oslo at han kan mer enn å lage sommerfest på Valle Hovin.
Massivt låter det hvert fall, og støtt og stadig glemmer man at man er i en trist og overdimensjonert gymsal på en nedlagt flystripe. Bruce Springsteen har den evnen at han kan gjøre den minste konsertsted storslagent, samtidig som han får de mest anonyme konserthaller til å svinge som en intim låvedans. Det kanskje beste eksempelet på det var den første Seeger Sessions-konserten i Oslo Spektrum, og i Telenor Arena gjentar han trikset med «Pay Me My Money Down». Salen gynger, og føles stadig mindre for hver takt som dunkes ned i golvet fra bootsene til Bruce. Ikke like hakesleppende magisk som i Oslo Spektrum for noen år siden, men uansett et av mange høydepunkter på kveldens konsert.
Andre høydepunkter? Nevnte «Badlands» er kveldens første gåsehudøyeblikk, «Born In The USA» er så tung og brautende at man skulle tro Swedish House Mafia hadde glemt igjen noen basselementer etter julekonserten, Max Weinberg trommer merker i gulvet på «She’s The One», allsangen på «Hungry Heart» kunne knapt vært gjort bedre av hjemmepublikummet i Madison Square Garden, og «Thunder Road» viser at man kan by publikum på både kneipp og bløtkake. Først rolig, nedpå, ikke ulikt den legendariske Hammersmith-versjonen fra 1975, før band og The Boss mot slutten samles i et tight crescendo som kulminerer i den bombastiske linjen «…and I’m pulling out of here to win». Av og til er det enkle nok, og av og til må du frem med alle ingrediensene. Bruce og hans E Street Band gjør begge deler i samme sang.
Av låtene fra sisteplaten Wrecking Ball fungerer «We Take Care Of Our Own» best, men også tittelsporet får seg et fint løft i liveversjon. The Rising-trioen «Waiting For A Sunny Day», «Lonesome Day» og tittelsporet er fine transportetapper, men de mister noe nerve når de blir tatt ut av 9/11-konteksten til albumet, og settes inn i en festsammenheng som dette.
Avslutningsvis kommer «For You», et av de få virkelige balladeøyeblikkene kvelden byr på, før «Born In The USA», «Born To Run», «Dancing In The Dark» (hvor det originale OLLG-øyeblikket med Courtney selvsagt gjentas med opptil flere lokale jenter) og «Tenth Avenue Freeze Out» klokker konserten inn på 2 timer og 50 minutter og sender folket lett dansende ut i endeløse køer. Om noen på veien ut begynte å planlegge morgendagens tur i Marka eller lang, deilig frokost på en fridag, er de unnskyldt. Det må da være søndag etter en slik konsert? Selv kan jeg ikke huske å ha hatt så lite mandagsfølelse på årevis – jeg tror jommen meg det var da Queens Of The Stone Age lagde fest på Rockefeller en novembermandag i 2002.
Asbjørn Slettemark
