I Provence i Frankrike står en blond, ung kvinne i nattemørket, og ser på stjernene og det evige universet forbi der igjen. Hun tar en pause fra studioinnspillingen. Hun bøyer hodet bak og gynger på tåballene, mens tankene flyter med vinden som suser i trærne. Med hule håndflater foran seg samler hun det rommet av ingenting vi alle skal bli en gang.
– Noen netter føler jeg at jeg ikke har noen mening. Det er så rart at ting ikke kan bevares. Du kan ikke ta noe og ha det for alltid. Fordi du kommer til å forsvinne. Og det kommer til å forsvinne.
«Det er det beste med musikk. Det kan ikke dø.»
En gang Aurora
Vi spoler to år frem i tid, til desember 2018. Med beina godt plasserte i sofaen og en kopp te og sjokoladen fra julekalenderen foran seg, forteller Aurora om året 2016, det året en del av henne skulle dø. Og midt i det vanskeligste starter filmingen til dokumentaren «En gang Aurora».
– Jeg var mye syk, og hadde mye å gjøre. Så det var egentlig både god og dårlig timing at de begynte å filme da.
Dokumentaren følger den unge artisten på turné og hjem til foreldrene på Drange i Os utenfor Bergen. Vi får et innblikk i hvem AURORA med små bokstaver er og hvordan artistlivet kan forandre et menneske.
Se dokumentaren «En gang Aurora» her.
Musikkbransjen kan være hard, og særlig for et introvert menneske som Aurora kan det være en utfordring å ikke forsvinne i kaoset. Med dokumentaren ønsket hun å vise nye artister at det er greit å få det som du vil og å si ifra.
– Det er greit å være sliten, og sterk, svak og følsom. Jeg er alt på samme tid, i en bransje som kanskje ikke helt godtar at du er alle de. Det er jo egentlig helt feil bransje for kunstneriske folk. Det har vi jo fått bevist så mange ganger, det er så mange som har gått bort. Man blir behandlet litt som en maskin og må liksom være så mye større enn det en er.
Drømte aldri om å bli artist
Aurora hadde ikke like mye luft å gå på som artist som hun hadde tenkt. Året 2016 var preget av kaotiske tanker og eksistensielle spørsmål. Aurora slet med å vite om hun skulle fortsette som artist eller ikke. Hun ressonnerte ikke med musikken hun hadde gitt ut i første plate, og ble dratt og dyttet i fra alle kanter. Det kjentes som om en del av henne var død. I dokumentaren får vi vitne en sliten, ung artist som gjør seg klar til å hilse publikum, og til å spre bitene av seg selv ut til fansen.
For Aurora opplever nemlig hver låt hun lager som en bit som forsvinner fra henne selv.
– I går merket jeg det, da var jeg oppe til klokken fem på natten og lagde en veldig viktig sang som tok veldig mye. Og da merket jeg på en måte et tomrom som er igjen. At noe er borte, noe som var der. Jeg tror det er slik folk føler det om de er ensomme. Og så har de besøk, og når de går er du plutselig med deg selv igjen. Det er en litt rar følelse. Men så kan det være litt deilig også.
Men når Aurora spiller konsert hilser bitene på henne som gamle venner. Og tomrommet som ble igjen etter de forsvant, har fylt seg med noe annet.
– Det er slik jeg kommer til å bli gammel, og få grått hår – fordi jeg har laget min musikk. Jeg gleder meg sånn til å få grått hår, det er så fint.
Det vanskelige andrealbumet
På turnéen er Aurora nesten klar for å legge fra seg artistkarriéren. Det skulle bli musikken selv som ledet henne tilbake:
En natt våkner Aurora av en drøm. I mørket setter hun seg ned foran pianoet. Melodien som springer ut fra fingertuppene blir avgjørende for hva hun gjør videre. Tonene som flyter fra tangentene skal bli den avsluttende låten og navnet på hennes andre album, «Infections of a different kind».
– Musikken er vinduet inn til min sjel, så det betyr mye. Om musikken er bra får jeg til alt.
Låten vekte noe i Aurora som hun trodde var borte. «Det vanskelige andrealbumet» ble dermed ikke så vanskelig likevel.
– Jeg likte veldig godt å lage det andre albumet. Jeg var veldig spent før jeg laget platen, men jeg kjente meg selv bedre og hadde mer kontroll.
– Men platen er ikke ferdig! Det kommer en del to veldig snart, smiler hun.
Aurora forteller videre at hun trengte å lage et album for seg selv, og for hennes nærmeste fans.
– Jeg har gjort det veldig rart for meg selv, for jeg har laget det vanskelige andrealbumet to ganger, ler artisten.
En stemme for de stemmeløse
Den høye stillheten som omfavner Aurora hjemme på nettene, brytes på dagen av høye rop og jubel som strømmer mot henne når hun står på scenen. Flagrende tøy og utstrakte hender omfavnes av de melodiøse strofene som lar oss ta del i Auroras «Queendom», en låt hun har laget for å gi styrke og å samle folk.
– Jeg har tenkt mye på steget jeg skal ta videre, på hva jeg tror verden kommer til å trenge om ett eller to år. Jeg ville begynne en kampanje, og lage en slags «anthem» som var for alle, for barn og kvinner. Slik ble «Queendom» til. Det er den kvinnelige versjonen av Michael Jacksons «They don’t care about us».
«The underdogs are my lions, the silent ones are my choir», synger Aurora i låten «Queendom». Svakerestilte grupper i samfunnet ligger nært hjertet hennes, og det er nettopp dem hun ønsker å nå ut til med sitt nye album.
– Jeg ville at folk skulle både gråte og føle styrke når de hørte albumet. Jeg vil at du skal føle at du er en del av noe stort, uansett hvor du er. Vi har ansvar for hverandre.
Musikken skal leve evig
Året 2019 står på dørstokken, og Aurora er klar for en ny og hard turné. Hun føler seg forberedt denne gangen, samtidig som det kommer til å bli skummelt. Selv med nyfunnet styrke føler artisten seg mer sårbar.
– Før var jeg ikke så flink til å høre etter på hva jeg selv trengte. Når man er flink til å ta vare på seg selv, da kan man holde på ganske lenge – helt til man dør. Eller dør levende, ler hun.
– Jeg døde litt i 2016. Men jeg har aldri vært så sulten som nå. Musikken er større enn meg, det har den alltid vært.