– Men så tok rocken meg

Magnus Eliassen visste uten usikkerhet at han skulle bli lege. Så begynte han i band.

Magnus Eliassen kom så å si rett fra 17. mai-opptreden i Kina til minikonsert hos Ruben.

Han snakket om hvordan han livet har utviklet seg, både som musiker og privatperson.

Hør hele intervjuet og konserten med Magnus Eliassen her.

Tapt for helsevesenet

Magnus Eliassen før Topp 20 i Trondheim. Foto: Erlend Lånke Solbu/NRK P3
Magnus Eliassen før Topp 20 i Trondheim. Foto: Erlend Lånke Solbu/NRK P3

– Jeg visste helt konkret at jeg skulle bli lege. Faren min er lege og moren min er helsesøster. Jeg var flink i kjemi og på skolen generelt, så det var ikke noe spørsmål om det. Men så kom rocken og tok meg.

Eliassen husker hvordan han idoliserte band som Pantera og Sepultura.

– Jeg starta i rockeband og det var alt jeg brydde meg om. Det skulle være steinardt og kunne ikke bli hardt nok.

– Hva skal det bli av deg?

Selv om han og broren Erik har vært en kjent del av det norske musikklandskapet med Sirkus Eliassen i snart fem år, spør folk fortsatt hva han skal bli når han blir stor.

– Det interessant hvordan det der med å vokse opp aldri gir seg. Det ligger liksom alltid under. “Skal du gjøre det resten av livet?” Og jeg kjenner jo selv at tvetydigheten i det hele gjør meg usikker av og til. Men jeg er jo utrolig takknemlig for at jeg gjør det jeg gjør.

Ny inngangsmåte til musikken

Om Eliassens nye musikk som soloartist sier han at den er laget i et helt nytt perspektiv.

– Det er kanskje fordi jeg har blitt eldre, men nå tenker jeg: Hva er vitsen med å presentere en låt? Hvorfor skal jeg spille den for venner? Den må ha en egen relevans. Det har jeg ny forståelse for nå, etter Sirkus Eliassen.

Før han fremførte hans nye låt “Stor” i Ruben, fortalte han hvordan han ikke lenger tror at alt er relevant for publikum.

– Før tenkte jeg at alt var viktig. Nå velger jeg mye mer med omhu. “Stor” er laget på samme filosofi. Jeg har tenkt på hva som er det beste for låten og hva jeg vil formidle. Det er ikke vits i å lage noe som appellerer bare for å appellere.