Den gang Ralf Hütter og Florian Schneider startet Kraftwerk ved inngangen til 1970-tallet var datamaskiner noe bare nerder med hullkort i brystlomma forholdt seg til. For alle oss andre var det mest et futuristisk begrep som hørte hjemme i sci fi-filmer og i det fremmedgjorte og overvåkingskontrollerte skrekkscenarioet som George Orwell skisserte i sitt dystopiske framtidsepos 1984.
– Uutnytta potensiale
Det var disse visjonene gruppa fra Düsseldorf grep fatt i og utforsket, det noe skremmende møtet mellom mann og maskin, mellom fremtid og fremmedgjørelse.
Monotont tonesatt og stramt framført på en måte som skapte en ny elektronisk estetikk – og som gjennom det kjølig robotdistanserte framkalte nye emosjonelle stemninger.
Siri Narverud Moen er nå presseansvarlig for Slottsfjell-festivalen. Tidligere har hun vært musikkjournalist i P3 og er selverklært tysklands- og elektronisk musikk-fantast. Hun mener Kraftwerks potensiale til påvirkning fortsatt delvis er uutnytta.
- Les også: Kraftwerk planlegger nytt album
– Kraftwerk er blant de der bandene som er så store og originale i sin samtid, at ringvirkningene, bølgene om du vil, ikke legger seg. Og for hver bølge de treffer i tiår etter tiår etter at komposisjonene og utgivelsene var nye, går det nye lys opp for publikum og andre artister, når de hører dem.
– Påvirkninga deres er rett og slett så kompleks at mainstream-kulturen nok ennå ikke har «utnytta» den til fulle, tror jeg. Så i seg selv er katalogen deres, med fantastiske melodier, nyskapende lydideer og konsepttenkning rik nok til at de fortsatt er relevante.
- Les også: Se Øya fra stua
Også visuelt spilte Kraftwerk på de samme strenger, som mimikk- og livløse roboter som innenfor strenge visuelle rammer lot oss sluke suggestivt repeterende mil på «Autobahn» (1975), kjenne på frykten i «Radioactivity» (1976) eller danse med følelsesløse «The Robots» (1978). De kommenterte og skapte bilder av en samtid som ennå ikke var kommet, men som vi ante konturene av.
En nødvendighet
Kraftwerk danset på kanten mellom avantgarde og pop, og det er i dag vanskelig å tenke seg ambient, techno eller electronica uten de fire uniformerte robotmennenes innsats.
Men i 2013 er situasjonen en helt annen, og når Kraftwerk fredag kommer til Øya-festivalen med sitt 3D-show vil det være naturlig å betrakte dem som nostalgisk retro uten særlig relevanse for dagens samtid.
Det var trolig også mange i publikum som hadde det utgangspunktet da Kraftwerk for en måned siden satte punktum for årets Roskilde-festival.
For Siri Narverud Moen har det vært en nødvendighet å få oppleve elektro-legendene live.
– Jeg har sett Kafwerk live for ikke så mange år siden selv, og for en som bare stabbet rundt på usikre småbarnsbein da de ga ut sine beste plater, var det nærmest en nødvendighet å få de med seg: Retro eller ikke var ikke så farlig for meg i den sammenhengen. Produksjonen, lyden, konseptet var (selvfølgelig) upåklagelig.
Hun mener det i 2013 kanskje blir avgjørende, interessant eller givende, for noen at de kjører enda mer på med effektmakeri enn tidligere.
Fortsatt, selv om det bare er han der orkestratoren Ralf igjen, kommer du til å bli blåst av (auto)banen bare av opplevelsen.
– Men det er virkelig ikke viktig for meg. Jeg er personlig ikke så interessert i å stå sammen med en gjeng skinna 40-50-åringer med 3D-briller, må jeg si. Men nå har jeg sjøl heller ikke vært på noen av de store 3D-filmvisningene de siste åra.
For selv om de selvlysende spindelvevdraktene og de stilrene, illuminerte synthbordene de uttrykksløst står bak har et minimalistisk retropreg, så skaper sceneshowet med bilder, grafikk og 3D-effekter (med vitaminpiller, romkapsler, biler, noteark og tog som trer ut av bakskjermen og kommer flyvende mot publikum) en totalopplevelse som for mange oppleves like fascinerende som dagsaktuell.
I all sin kjølige estetikk tilføres også den avvæpnende humoren, når publikum tar på seg hvite 3D-briller og undrende stirrer mot scenen for å lete etter effekter. Best for de nært scenen, men moro for alle.
– Blåst av (auto)banen
I all sin maskinmessige tilnærming er Kraftwerk – hvor Ralf Hüttler i dag er eneste gjenværende originalmedlem – et band hvor alt er minitiøst planlagt uten rom for særlige avvik. Det måtte eventuelt være lengden på konserten og rekkefølgen på noen av låtene.
Med aller største sannsynlighet betyr det at vi får høre det samme på Øya som på Roskilde: Et gjenhør med deres epokeskapende 1970-tall med låter som (foruten de tidligere nevnte) «Man Machine», «Trans-Europe Express» og «Neon Lights», som naturlige bærebjelker. Men også med noen få avstikkere til tidlig 1980-tall og bautaer som den skremmende aktuelle «Computer World» og «Tour de France».
Noen i tilnærmet opprinnelig drakt, andre i en kledelig modernisert, tyngre og mer hissig rytmisk utgave som lar publikum bade i et like krystallklart som klangrikt lydbilde.
Men alt med det autorative stempelet som Kraftwerk har satt på møtet mellom menneske og maskin.
Siri Narverud Moen mener alle som har et forhold til popmusikk bør få med seg en Kraftwerk-opptreden i løpet av livet.
– Det er vel kjernen ved denne Øya-opptredenen. Fortsatt, selv om det bare er han der orkestratoren Ralf igjen, kommer du til å bli blåst av (auto)banen bare av opplevelsen, tror jeg. Knallfine låter! Og produksjoner! Og ideer!
– Og om jeg nå sjøl er litt lunken, så vil jeg understreke at en Kraftwerk-opplevelse nok er mer givende enn de fleste gamle rockeband som blir booket på verdensturneer lenge etter at de skapte noe nytt.
– Mange som har hørt tidlig elektro, techno, blitt hip hop-fan på et eller annet tidspunkt i løpet av sjangerens historie, lekt med synther og programmering selv, eller vært en tur innom en kunstkarriere, kan nok si aha! flere ganger i løpet en hvilken som helst Krafterwerk-konsert, mener Narverud Moen.
Skrevet av Leif Gjerstad og Jørn Gjersøe.
