Noen ganger kan det være greit å kalle en spade for en spade, og en skilsmisse for en skilsmisse. Men etter denne plata får jeg en følelse av å vite ubehagelig mye om forholdet mellom Mena og eks-mannen. Selvutleveringen balanserer hele tiden på grensen mellom fortrolighet med lytteren og en altfor privat dagboksjargong. Noen ganger lander den på riktig side av streken. Som oftest gjør den ikke det.
Det er selvfølgelig hyggelig at noen vil dele sine tanker og følelser med deg. Men etter å ha hørt gjennom «Growing Pains» et knippe ganger vet jeg mer om Menas skilsmisse enn jeg vet om kjærlighetslivet til noen av mine aller beste venner. Det er rett og slett litt klamt. Låtskriving kan være god terapi, men låtene trenger ikke nødvendigvis å utgis på plate.
Musikalsk sett er «Growing Pains» fint, men ikke så mye mer enn det. Der forløperen «Weapon In Mind» tilsynelatende signaliserte en ny retning, og en artist og låtskriver som var mer villig til å eksperimentere, er den nye utgivelsen tilbake i det komfortable mid-tempo balladelandskapet Mena ble kjent for i begynnelsen.
Maria Mena er best når omgivelsene røsker litt i henne. Produksjonen på «Growing Pains» gjør ikke det. Den er av det harmløse slaget, og hjelper ikke plata å bli noe annet enn en middelmådig svanesang for artistens havarerte ekteskap. Den pianobaserte balladefestivalen krydres med tidvis fine tromme- og gitararrangementer og beskjedne elektroniske elementer, men det totale resultatet er ensformig og seigt, både tekstlig og musikalsk.
Menas hviskende stemme er kanskje en smakssak, men for undertegnede blir den en formildende faktor. Hun er en god formidler, og klarer å skape noen virkelig fine øyeblikk i løpet av plata. Singlen «I Don’t Wanna See You With Her» har rukket å feste seg i hjernebarken, og er en av de mest slitesterke låtene på plata. «Leaving You» stikker seg også positivt ut med smakfulle trommebeats og detaljrik produksjon.
Maria Mena har god meloditeft, men plata inneholder for mange låter som ligner for mye på hverandre, og resultatet blir totalt sett lite minneverdig. Men fint.
Eli van der Eynden
