Siste og første gang jeg så Susanne Sundfør stå på en scene var under hennes ekstremt lekre konsert i Operahuset tidligere i år. Man behøver ikke mange hjernecellene for å forstå at dét var en setting så perfekt som man kommer for å kunne fingerspissfølt mane frem haugesundingens høystemte, elektroniske og sfæriske kammerpop.
Man kan likevel umulig sutre over omgivelsene ved hennes Midnattskonsert, den avsluttende under årets Slottsfjellsfestival: Himmelen er skyfri, panoramasynet av smellvakre Tønsberg utgjør utsikten, mens dagslyset holder akkurat på å kveles av horisonten idet Susanne rusler inn på scenen – ifølge programmet nærmere 15 minutter på overtid.
Like preget av perfeksjonsjaget som musikken, er både lys og lyd upåklagelig allerede fra åpningsøyeblikket, der illevarslende bass buldrer ut fra den neongrønne tåken som kun viser oss silhuettene av Sundfør og band. Denne mystikken er svært kledelig, særlig når hun velger å holde seg til tredjelåta «The Silicone Veil» før hun tar kontakt med publikum: «Vi spilte den verste konserten noen sinne på Moldejazz i går, så vi er hypp på å gjøre det bra i kveld,» flirer hun.
Og om det blir bra. Særlig verdt å nevne er en nylåt hun presenterer for publikum. Og selv om det er et komplekst todelt stykke, drives den taktvennlig fremover av en, heh, Muse-aktig basslinje. Bare at den inneholder noen latterlig lekre akkordprogresjoner, må vite. Den store høydaren er imidlertid «It’s All Gone Tomorrow» – som stadig er min personlige Sundfør-favoritt. Her trer hun for første gang ordentlig ut av tåken – hoppedansende, sådan. Ikke så rart: Livetapningen av låta, og det gjelder flere av dem, klarer å gripe en enestående klubbnerve som er mer utydelig på skive.
Susanne er utvilsomt inne på noe fornuftig i at hun skulle hatt mulighet til å spille enda litt til. For både jeg og samtlige rundt meg er tilsynelatende skrubbsultne på mer når det rundes av ved slaget midnatt. Gi oss to, gi oss tre, nei, gi oss fire låter til, i det minste. For det skjellsettende klimakset føles ikke nådd helt ennå.
Kim Klev
