Hvor er han nå? The Next Day ramlet uannonsert ned fra oven for snart tre år siden, etter et tiår foruroligende ribbet for livstegn fra pophistoriens kanskje mest interessante skikkelse. Platen representerte både en ny start og en eksplisitt lek med fortiden, der det klart sterkeste øyeblikket var den påfallende selvrefererende singelen «Where Are We Now?».
Ryktene i forkant av Blackstar – David Bowies 25. studioalbum – har antydet et langt mer radikalt brudd med fortiden i denne omgang. Det er bare delvis riktig.
Vel setter jazzsaksofonisten Donny McCaslin et hørbart og uvant avtrykk på alle de sju låtene. Og det monstrøse tittelsporet – en endetidsformatert minisymfoni med jazz, drum ‘n’ bass, nifs munkevokal og lemlestet pop (sjekk det vidunderlige mellomspillet!) blant de labyrintiske byggesteinene – høres ikke ut som noe Bowie (eller noen andre, for den saks skyld) har gjort før.
«Blackstar»:
Men spor av nær og fjern historie tyter fram underveis, fra den frakobla futurismen som preget Station To Station og deler av Berlin-trilogien, via det demente drivet fra Outside, til eksperimentalismen The Next Day hintet om, men aldri helt fikk forløst.
To av disse sju låtene ble sluppet i andre versjoner allerede i 2014. Jeg holder definitivt en knapp på den mer tilbakeholdne, luftige og jazzete originaltapningen av «Sue (or In a Season of Crime)», som på Blackstar oppleves noe brautende og retningsløs til sammenligning. «‘Tis a Pity She Was a Whore» har på sin side tjent stort på at McCaslin har nappet saksofonen ut av hendene på hovedpersonen.
Men høydepunktet – ved siden av det nevnte, forrykte tittelsporet – er seigvakre «Lazarus», der i utgangspunktet håpløse tekstlinjer som «by the time I got to New York/ I was living like a king/ then I used up all my money/ I was looking for your ass» lånes en nærmest umulig poetisk høyde av en melodi som opphever skillet mellom stygt og skjønt.
Tekstene fortjener i det hele tatt en oppmerksomhet langt utover det jeg kan gi dem her og nå, men la meg anføre «where the fuck did Monday go?» og «on the day of execution/ only women kneel and smile» som lyriske ytterpunkter. Avslutningskupletten «Dollar Days» og «I Can’t Give Everything Away» – sistnevnte med noen sekunder munnspill som formelig stinker «A New Career In A New Town» fra mesterverket Low (1977) – antyder en slags forsoning idet det hele går til helvete.
Blackstar er ikke perfekt. På langt nær alt her lar seg elske, selv etter mange gjennomlyttinger. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det har vært målet heller. Det er snarere fristende å betrakte platen som en tilstandsrapport fra en artist som endelig har sluttet å måle seg mot sine egne fordums popbragder («den beste siden Scary Monsters!»), og nå nøyer seg med å lage kunst i verdensklasse.
Marius Asp
