I mørkets makt

La det være nevnt: 16-åringen i meg er langt mer begistret for Nick Cave enn hans noe eldre stedfortreder er. Dels skyldes det nok at jeg spilte platene hans ihjel i mine formative år, dels kan hans opphøyde, apokalyptiske messing bli monoton og slitsom i lengden. Det er morsomst å baske i mørket som avstandsforelsket tenåring.

Likevel husker jeg Quart-konserten i kjølvannet av Murder Ballads med glede, og den nye platen Push The Sky Away høres umiddelbart meget solid ut. Det er med «We No Who U R» og «Jubilee Street» fra denne at den bleke australske herren, som alltid elegant i oppsynet, sparker i gang konserten i Frognerbadet. De sitter, særlig sistnevnte, men hovedvekten av kveldens materiale er hentet fra ymse blad i mannens omfattende katalog (vi slipper heldigvis Grinderman-materiale).

Nick Caves pondus som frontfigur er udiskutabel, og foran rundt 9000 mennesker styrer han uanstrengt showet dit han vil ha det. Svovelpredikanten Cave er nede hos publikum under illevarslende «From Her To Eternity», mens «The Weeping Song» må startes på nytt på grunn av lydproblemer, og deretter kommer i en mektig tapning med keltiske overtoner – uten at det høres tacky ut, imponerende nok.

«Deanna» kommer i en uvøren og rå tapning, og «Mermaids» gir vokalisten Cave anledning til å skinne. Slik går det slag i slag, med et Bad Seeds som spiller med den uanstrengte autoriteten forbeholdt band med et betydelig antall konserter sammen bak seg.

Alle som har fulgt Nick Cave & The Bad Seeds en stund vil kunne ta seg i å savne enkelte låter – hva, kun én fra det lavmælte mesterverket The Boatman’s Call? – men det er vanskelig å krangle så voldsomt på et utvalg som inkluderer seige «Tupelo» (også den sunget fra bakkeplan), nydelige «Love Letter» og en oppjaget og mannevond «The Mercy Seat».

Tilløp til stillstand forekommer med «We Real Cool», og morder-svisken «Stagger Lee», en bagatell stilt opp mot mannens beste egne øyeblikk, hales ut i overkant lenge. Og spesielt spennende er ikke denne musikken i mine ører. Men under «Red Right Hand» formelig skjelver Frognerbadet i sine forføyninger.

En dose dommedag injisert rett inn i sommerkvelden er tilsynelatende det man trenger noen ganger, og stødigere dealere enn Cave og hans utskudd skal du lete godt for å finne.

Marius Asp