Etter 15 år som artist og låtskriver fikk australske Sia Furler (40) sitt virkelige gjennombrudd med «Chandelier» i 2013. Gjennom superhiten utmerket hun seg som en usedvanlig sterk vokalist, med en dyp og kraftfull røst. Låta ble ikke bare stående som en av de beste låtene på det middels albumet 1000 Forms Of Fear, men også som en av 2013s mektigste.
På siden av det rent musikalske er det mest interessante ved Sia at hun har vist at det er mulig å bli stjerne på 2010-tallet uten å følge de vedtatte reglene om å vise seg frem mest mulig, oftest mulig. Det sky og mystiske har blitt varemerket hennes. Hun har blitt en slags popverdenens antihelt gjennom å opptre med ryggen til publikum eller hatt/hår/maske foran fjeset. Selv om det sikkert er en nøye kalkulert strategi, har det vært befriende, all den tid musikken har hatt appell nok til å snakke for seg.
I tillegg har hun holdt seg unna sine egne musikkvideoer, og prioritert å dyrke frem et interessant, visuelt uttrykk. I forrige runde var det danseren Maddie Ziegler (13) som var stjernen. I den eneste videoen som sålangt er sluppet i år, er det ni år gamle Mahiro Takano som imponerer.
Suksessen i 2013 bygde i stor grad på narrativet om Sia som hadde overkommet en vanskelig periode i livet, preget av rusmisbruk og psykiske utfordringer. På hennes sjuende album, This Is Acting, er det fremdeles store følelser i spill. Mye er en direkte fortsettelse fra forrige runde. Åpningslåtene «Bird Set Free» og «Alive» er bare to av flere storslagne anthems om å nedkjempe sine indre demoner. Selvhjelpsretorikken er sentral, og det er tett mellom eksemplene på at ikke alle sjelelige kvaler blir god kunst, uansett hvor svak man er for myten om den plagede kunstnersjelen.
Sia er tilsynelatende opptatt av å skrive i bilder. I «Chandelier» lyktes hun med det, men årets «One Million Bullets», «Bird Set Free», «House On Fire» og «Broken Glass» er ikke spesielt kreative metaforer. Det er store ord og store produksjoner – ofte for store – og det er tett mellom klisjéene.
Innimellom selvmedlidenheten blir vi allikevel minnet på hvordan Sia har kunnet livnære seg som låtskriver i årevis. Ingen kan nekte for at refrengene i «Alive» og «One Million Bullets» viser at hun vet hvordan hun skal få noe til å feste seg i hjernebarken.
Ikke alle låtene er like melodramatiske. «Reaper» og «Cheap Thrills» var opprinnelig skrevet for Rihanna (som hun tidligere har skrevet suksessen «Diamonds» for), og går i retning av det tropiske. Både formen og tematikken er lettere. «Cheap Thrills» er en direkte gladlåt. Til tross for velbrukt tematikk om at Sia «don’t need no dollar bills to have fun» sjarmerer den seg inn i øregangene.
Albumet har også et par låter som det er rart å skjønne hvordan har fått innpass. «Move Your Body» starter lovende med en beat ala Robyn i 2010. I førti sekunder er det lekent og befriende, før det bikker over i et uforståelig, MGP-aktig refreng. Det skjer for mye på en gang, og de fire minuttene den varer er uutholdelig lange.
Den er allikevel ikke noe mot «Sweet Design». Den bryter fullstendig med Sias konseptuelle univers – kanskje i et mislykket forsøk på å være morsom – og er en beint frem forferdelig lytteropplevelse. Låta sampler Sisqos «Thong Song» og Sia erklærer at den er del to av denne. Tekstlinjer som «My peach, juicy, soft and delicious» og «News travel fast when you have an ass like my sweet design (…) it’s a man trap» sier mer enn tusen ord i en anmeldelse.
På coveret til This Is Acting har Sia på seg en svart-hvitt parykk. Det er neppe tilfeldig. Når albumet runder av med «Space Between», hvor Sia igjen er utslitt og vil gi opp, har vi vært innom de fleste aspekter av et dramatisk følelsesliv. Dessverre låter det ofte påklistret, med det resultat at det musikken ikke vekker like store reaksjoner hos den som lytter som hos henne som har laget den.
Trine Aandahl
