Det er lov å være skeptisk til artister som vender tilbake til fordums storhet lenge etter at den kreative ilden har ebbet ut. Og den stadig mer utbredte, dypt retromantiske ideen om å rekonstruere hele album fra A til Å i konsertsammenheng, ofte med årene som har gått som det mest slående ved opplevelsen, bør kun realiseres ved helt spesielle anledninger.
I tilfellet Bob Mould, som dedikerer denne sommeren til nettopp en feiring av Sugars 20 år gamle klassiker Copper Blue, er det imidlertid intet annet enn rett og rimelig, skal det vise seg. Etter et snaut tiår i krysningspunktet mellom hardcore, alternativ rock og powerpop klappet han sammen Hüsker Dü og startet den kortlivede krafttrioen Sugar, der sistnevnte impuls skinte tydeligst gjennom. Og helsike, så friskt denne denne musikken låter i 2012.
Hans rytmiske kumpaner, trommis Jon Wurster og bassist Jason Narducy, skal ha noe av æren. Fra åpningssekundene av «The Act We Act» er det åpenbart at de spiller med treffsikkerheten formatet uten nåde krever.
Men Mould selv, som nå har passert 50, er naturlig nok den drivende kraften på scenen: Han opptrer energisk og seierssikkert, uten verken å overdrive eller kaste bort tid på utenommusikalske sysler. Og perlene rulles ut på en snor. «Changes» og «Helpless» er verdt å bli solbrent i nakken for, mens «If I Can’t Change Your Mind» faktisk låter mer kjøttfullt og øsende enn i albumtapningen. Lydnivået truer tidvis med å drukne nyanser, som tross alt finnes i fleng på platen, og på «Slick» skulle jeg gjerne hørt Moulds vokal trenge tydeligere gjennom den soniske veggen.
I tillegg til to nye låter, som begge opererer i nettopp Copper Blues ivrige lydlandskap og således lover meget godt for det kommende albumet Silver Age, serveres vi Hüsker Dü-klassikerne «Celebrated Summer» og «Makes No Sense At All». Særlig førstnevnte sparker i gang et akutt gåsehud-attakk foran den knøttlille Vika-scenen. Er det lov å be om hele New Day Rising til neste år, tro? Bob?
Marius Asp
