Kanskje er det bare meg, men jeg kjenner kjapt en blanding av fremtidsoptimisme og hjelpesløshet av mennesker som har mye å melde, tross at de ennå ikke har rukket å bli «tørre bak øra». Riktignok tyder mye på at musikere som houseduoen Disclosure (yngstebror Howard er 19), rapperen Joey Bada$$ (18) og Archy Marchall (19), kjent som King Krule, er møkk lei av å høre på maset fra sånne som meg om hvor forbaska unge de er.
Det er heller ikke så fryktelig snodig. Eksempelvis har vår debutalbumaktuelle sistemann helt siden før EPen King Krule for to år siden – da han kalte seg Zoo Kid – besittet en modenhet og egenart som forlengst burde lagt den utpulte «ung og lovende»-betegnelsen for døden.
Farget av Morriseys beleste selvmedlidenhet og fars gamle jazz- og soulplater, samt smart, britisk elektronika, er 6 Feet Beneath The Moon lyden av nattevandringer både i rødtoppens hode og dunkelt belyste gater i hjembyen London. Det krever ikke mye fantasi å forestille seg en trøtt og beruset Marshall skrike «brain leave me be/these eyes are shut» («Cementality») mot månen med grusrøsten sin.
King Krule – «Easy Easy»
Temperamentet, den skranglete gitarlyden og sosiolekten kaster kjapt tankene i retning av Arctic Monkeys i sine yngre dager («A Lizard State»), mens de samplebaserte beatsene i stor grad er med på å fylle tomrommet etter at The xx mistet gnisten på plate («Foreign 2»). Dét er imidlertid ikke nevnt for å undergrave originaliteten til Marshall. Hør bare «Neptune Estate», en slags rennesteinsversjon av D’Angelo, spartanske og virkningsfulle «Baby Blue», eller de utpregede jazzelementene ved «The Krockodile» og nevnte «A Lizard State».
King Krule viderefører dermed arven av nattlig, personlig og – unnskyld uttrykket – tenåringsangstpreget popmusikk fra de britiske øyene. Og 6 Feet Beneath The Moon er en debututgivelse som for (og med) alvor plasserer King Krule på kartet til alle som leter etter en rallende, geniun følgesvenn gjennom platehøsten.
Kim Klev
