“Lauryn Hill?” spør klasseforstanderen på “Intro”. Ingen respons. “Lauryn Hill? Lauryn Hill?” fortsetter han, før han noterer at Ms. Hill ikke er til stede. Åpningssporet på Lauryn Hills første og så langt eneste studioalbum, The Miseducation of Lauryn Hill fra 1998, har fått en symbolsk kraft 16 år senere. Kort etter å ha toppet Billboards albumliste og sanket inn hele fem priser under Grammy Awards – inkludert årets album – fikk den tidligere Fugees-vokalisten kjapt nok av både musikkbransjen og kjendistilværelsen. Forsøkene på å gjenreise seg har så langt vært haltende – men kanskje er Lauryn Hill ved å se en ny vår.
Lauryn Hill – «Doo-Wop (That Thing)»
Det er en av de klassiske tragediene innen populærkulturen: Den begavede skikkelsen som ender opp med å fly for nærme solen og drukner i havet. Hennes (imaginære) medelever på “Intro”, Kevin Childs, Gabrielle Zalado og Tabetha Marshall, kunne like gjerne vært byttet ut med Maxwell, Erykah Badu og D’Angelo. Lauryn Hill hadde tross alt begynt å skulke timene da neo-soulbølgen nådde sin høydare i 2000 med Voodoo, D’Angelos disige sjangermesterverk.
New Jersey taper penger
Etter å ha tilbragt nærmest tre måneder i fengsel i fjor, som følge av å ha unngått å betale skatt i henholdsvis 2005, 2006 og 2007, gav New Jersey-fødte Hill ut “Consumerism” innen et døgn utenfor fengselet hadde passert. Hvis man stryker det akustiske livealbumet MTV Unplugged 2.0 (2003) fra regnestykket, er dette å regne som hennes tredje singel i løpet av halvannet tiår; 15 år preget mer av kontroverser og finansielt rot enn musikk.
I 2011 ble eksempelvis Hill saksøkt av sin tidligere gitarist Jay Gore for å ha behandlet sine livemusikere usedvanlig dårlig – både sosialt og økonomisk. På et tidspunkt skal hun ha sagt “jeg kan ikke forstå at jeg betaler dere tullinger, dere burde betalt meg,” skal man tro Gore.
Hennes sporadiske turneer det siste tiåret har heller ikke nødvendigvis vært elsket av kritikerne. Enkelte peker på klossete tapninger av de fortsatt glimrende låtene fra The Miseducation of Lauryn Hill, andre peker på hennes maniske scenepersonlighet. Riktignok klinket The Guardians Oliver Laughland til med fire av fem stjerner i vår, og hevdet at Lauryn Hill og band gnistret i Sydneys operahus. Riktignok virker hun fortsatt å ha for vane å være minst en time forsinket til konsertene.
Lauryn Hill – «Consumerism»
“Neurotic Society (Compulsory Mix)” er i likhet med “Consumerism” utgitt i 2013 – begge ment å tilhøre et kommende album – og forårsaket desto mer bruduljer rundt 39-åringen da den kom. På låten er Hill i et spesielt krakilsk lynne, og virker å sidestille transpersoner og homofile med “greedy men and pride fiends”, og kritiserer samfunnet for sin “social transvestism”. Dette reagerte særlig Monica Miller på, professor og forfatter av Religion and Hip Hop. Hun reiser spørsmål ved at en så engasjert forkjemper for sorte menneskers rettigheter som Lauryn Hill, ikke har noen problemer med å sparke nedover til en annen utsatt minoritet.
Ferguson, Missouri
Som følge av at den ubevæpnede, sorte 18-åringen Michael Brown ble skutt og drept av den hvite politimannen Darren Wilson den 9. august i år, endte en rekke afroamerikanere blant befolkningen i Ferguson, Missouri – en forstad til St. Louis – med å forårsake opptøyer i ren frustrasjon over det de så som nok en manifestasjon av de sosiale og strukturelle raseforskjellene i USA. Til tross for at nasjonens første fargede president ble gjenvalgt i forfjor, spriker likevel gjennomsnittlig levealder på den hvite og sorte befolkningen med 3,8 år.
I den anledning ga Lauryn Hill ut “Black Rage (Sketch)”, en låt hun har fremført i livesammenheng siden 2012, som henter temaet sitt fra Sound of Music-lydsporet “My Favorite Things”. Tross å bære preg av å være en demo, står den musikalsk nærmere det besinnede, boom bap- og delvis reggaeinfiserte soullydbildet på albumdebuten enn det dystopiske og paranoide universet til “Consumerism” og “Neurotic Society”.
Lauryn Hill – «Black Rage (Sketch)»
Det speiler seg også i teksten på “Consumerism”, som – foruten “konsumerisme” – består av en rabiat oppramsing av ismer Lauryn Hill virkelig ikke kan fordra. I tillegg til nihilisme, darwinisme, modernisme, sexisme, pessimisme, formalisme, katolisisme, satanisme, magnetisme, humanisme, hypnotisme og realisme – for å nevne noen få, pøh! – er naturligvis også rasisme nevnt.
Der “Consumerism” er den typen låt som sørger for litervis med bensin på bålet for dem som måtte mistenke at Lauryn Hill virker å ha mistet all sans og samling i årene siden The Miseducation of Lauryn Hill, blåser imidlertid “Black Rage” nytt liv i håpet om at den melankolske samfunnsdebattanten fra den fortsatt glimrende albumdebuten finnes et sted.
Enn så lenge får vi bare krysse fingrene for at hun møter opp til avtalt tid når hun gjester Sentrum Scene i morgen – i motsetning til hennes norgesbesøk i 2012. For å reise seg på ny må man tross alt starte i det små.
