Noen å hate

Hvem de de største skrotnissene: U2 eller gjengen av musikkelskere som tviholder på hatet mot dem?, spør P3s Maria Lindberg i ukens kommentar.

– Ja, jeg har vært U2-fan ganske lenge. Av de gamle greiene, altså, fra Boy og War frem til Joshua Tree. Eller selvfølgelig frem til Achtung Baby. Men Zooropa fikk jo unødvendig mye kjeft, og “Beautiful Day” var ikke en dum poplåt, det heller. Men “Vertigo” og No Line On The Horizon… Gud forby, liksom. Heh. Neida, så.

– Seriøst? Men Bono, han er jo klodens jævligste fyr!

– Eh. Joa, han er jo det.

Verdens siste guilty pleasure

Slik ender stort sett alle U2-diskusjoner jeg noensinne har begitt meg ut på. Jeg sukker litt, tar med meg ølflaska og setter meg et annet sted på festen. Er det noen andre der ute som vil diskutere med meg?

Man skal ikke like U2. Bandet er stort, folkelig og ukredibelt, det er én ting, og er en utfordring som mange tidligere kritikerroste band har slitt med, sist ut The Killers, som kanskje er det bandet det er lettest å sammenligne U2 med i 2012. Men bortsett fra det virker det som om de fire irene har noe helt annet ved seg.

I vår musikkhverdag er det lov til å like alt. Guilty pleasures finnes ikke lenger. Ingen bryr seg om du liker både skranglepop, dubstep og metalcore. Men U2? Nei. Sorry. Du blir ikke servert i denne baren.

Fortell meg noe nytt

De har et stort imageproblem, og problemet har stygge solbriller, platåsko og et Messias-kompleks som mangler sidestykke. Og hver gang det blir brukt som et argument mot bandet, får jeg lyst til å rive av meg håret, ett hårstrå om gangen.

Bono-argumentet er uoriginalt, på grensa til barnslig, og får meg til å ville være den personen som skakker på hodet, legger hendene over brystet og spør om vedkommende har slutta å høre på Michael Jackson etter det nærmest ble en sannhet at han har oppført seg usømmelig mot småunger. Jeg skal ikke være den personen nå. Eller. Kanskje litt.

Bono er et av de menneskene i verden som er lettest å hate. Han er en liten mann med stor kjeft og store ambisjoner. Han er Jesus, Mor Theresa, og Ghandi, gjemt inni i en gubbete ire med kommunikasjonsutfordringer.

Jeg liker ikke Bono, bare for å ha det klart, men å si at man synes Bono er en døv fyr sidestiller jeg med å raljere over intelligensnivået i Paradise Hotel eller finessen og musikaliteten i interne bedriftsvideoer lagt ut på YouTube. De er lette ofre. Og diskusjoner med utgangspunkt i lette ofre gir sjeldent veldig interessante konklusjoner.

“Kjedelig, pretensiøs drittmusikk”

Det store tematiske hullet i U2-diskusjoner er ofte musikken, og jeg lar meg gjerne målbinde hvis noen forteller meg at de synes U2 er kjedelig, kommersielt, eller pretensiøst. Jeg tar deg i hånda og sier “helt greit for meg”.

Hva vil jeg så ha? Jeg vil høre hvorfor oppegående musikkintereserte ikke liker bandet U2. Eller, forhåpentligvis, hvorfor oppegående musikkintereserte liker bandet U2. Hva er deres høydepunkter i diskografien? Hva er deres personlige favorittlåter?

Viser de siste albumene at alt håp er ute for oss som fortsatt fikler med covrene til Joshua Tree og War før vi nølende må legge fra oss håpet og innse at vi aldri kommer til å oppleve det samme øyeblikket av eufori som da vi hørte “Like A Song…”, eller “Bullet The Blue Sky” for første gang? Kommentarfeltkrigere, ta tastaturet fatt!

Bandmedlem som suger

Det kan umulig være bare jeg som sliter med å forsvare et band hvor en eller flere av medlemmene har begrensninger når det kommer til personlighet og utstråling. Det er andre musikere der ute som byr på bunnløse cocktails av dumhet, stormannsgalskap og sagnomsust mangel på selvinnsikt, uten at den lettbeinte musikkdiskursen på morrakvisten dør fullstendig av den grunn.

Lars Ulrich har aldri gjort det særlig lett å være Metallica-fan, og selv om man kanskje hang opp Guns ‘n Roses-plakater som 13-åring har de fleste akseptert at Axl Rose er en søplete og usjarmerende tulling. Så vidt jeg har fått med meg, har diskografiene deres – helt frem til i dag – vært bakgrunn for interessante og saklige diskusjoner med jevne mellomrom.

Eller kanskje jeg tar feil, Metallica-fans?

Se forbi hatet

Hvis jeg tar feil, og dere befinner dere i samme situasjon som meg, kan vi lage en egen fest hvor vi drikker importøl og champagne mens vi øver oss på metoder i retorikk, slik at vi kan møte verden og være stolte av favorittbanda våre. Uten å måtte ta hensyn til om noen av bandmedlemmene skulle vinne en Nobelpris, eller vise seg å ikke kunne traktere instrumentet de har spilt siden søttitallet.

Dere kan få importøl, dere andre også, så lenge dere ser forbi hatet mot en mann som er enkel å hate og heller graver i meningsbanken etter noe som kan gi oss svaret på hva som gjør U2 til et så vanskelig band å like. Da skal jeg diske opp med nattmat også.

Maria Lindberg

PS. Hvis jeg ikke har gjort poenget mitt klart nok, ta en titt på en blodfersk chat mellom meg og en NRK-kollega i fra i morges:

Maria Laila Lindberg 10.02
Musikkkommentar skrevet av meg

Magne Hansen 10.03
Tema?

Maria Laila Lindberg 10.03
U2-hat

Magne Hansen 10.04
hater du U2? kult

Maria Laila Lindberg 10.04
nei, jeg elsker U2

Magne Hansen 10.04
æsj
åpne kommentarfeltet for meg

Maria Lindberg er vaktsjef for P3.no.