Hun heter egentlig Anna Lotterud, kommer fra Gjøvik, er i midten av 20-årene og ble et navn så å si over natten i fjor vår med den hektende låten «Sway», som vakte berettiget oppsikt utover hennes nære SoundCloud-krets.
Utover dette byr nettet på velsignet lite informasjon om Anna of the North, og det er først og fremst en fordel: Mystikk er nå engang en kunstnerisk valuta som holder seg kurant år etter år, og uten biografisk snikksnakk surrende i bakhodet må en førstegangslytter nødvendigvis fokusere på det som er tilgjengelig: musikken.
Duoen (for det blir raskt klart at dette er noe mer enn et rent soloprosjekt) lever også sonisk opp til dette noe hemmelighetsfulle utgangspunktet. Jada, sjansen er stor for at en artist som pusler med mørk og skurrende elektronisk pop havner på legevakten med hjernerystelse om du kaster en stein utover Youngstorget denne helga. Men Anna of the North angriper sjangeren fra dens ytterkanter, og det tjener de mye på.
Uttrykket er svevende, dvelende og frakoblet i ordets beste betydning. Med enkle midler maner tospannet fram den bittersøte lyden av baleariske soloppganger med ymse substanser dunkende i tinningen, og referansene strekker seg fra JJ via Delorean til How To Dress Well (på den flotte avslutningen «Since You Got On»). Lotterud oversynger aldri, og dermed baserer mye av appellen seg utypisk nok på låtenes klanger, strukturer og åpninger fremfor hovedpersonens vokal.
Det venter imidlertid oppgaver av et visst format om Anna of the North vil omsette sitt betydelige potensial i hard magi. Sceneopptredenen er fraværende, og tross iherdig multiinstumentalt arbeid fra scenemakker Brady blir hele forestillingen såpass statisk og blottet for liv at jeg flere ganger tar meg i å ønske meg hjem til min egen stue.
Nervene spiller helt sikkert inn, men det solide musikalske fundamentet skriker uansett etter en visuell motsats. Synd, for her er det virkelig noe interessant på gang.
Marius Asp
