– Dette veggmaleriet synes jeg er det mest interessante. Ingen av disse var her da jeg vokste opp på Tøyen.
Ugbad Musti (19) står mellom blokkene og kikker først opp på den lokale gatekunsten, så i retning barndomshjemmet der hun bodde frem til i sommer.
Hun har flyttet hjemmefra og holder nå til på Grorud. Et valg hun er fornøyd med, bortsett fra små irritasjoner som at det er flere mygg i området og lengre t-banetur til jobb.
Flytting er Musti godt vant med. Hun har i perioder også bodd i England og familiens hjemtrakter i Somalia. Men turen gikk alltid tilbake til samme leilighet på Tøyen etter utenlandsoppholdene.
Vet hvem hun er
– Det har endret seg så mye her. Plutselig er det blitt trendy å være på Tøyen. Det er rart, reflekterer hun utenfor morens leilighet.
Gentrifiseringen av Mustis barndomsstrøk har gått kjapt. Selv synes hun det er noe kleint over Tøyens nye image, og harselerer over at NRK har vurdert å flytte kontorene sine til nabolaget.
– Det må jeg bare si: Ikke kom til Tøyen, bli heller på Marienlyst.
– Med NRK her, tror jeg Tøyen ville blitt enda mer Grünerløkka-aktig.
Vi vandrer videre mellom høyblokkene. En liten gjeng med gutter i barneskolealder kommer gående fra et av gatekjøkkene i Jens Bjelkes gate, med hver sin kebab og cola. De får øye på en lokal helt, og øynene deres lyser opp.
– Jeg vet hvem du er! Du er Musti, utbryter en av dem entusiastisk.
Hun avstands-highfiver sine unge fans, småprater litt med dem og trasker videre. Umiddelbart kaller en annen side av livet som ung, fremadstormende musiker: Manageren prøver å få tak i henne. Han er ikke blid.
Hissigpropp med notatblokk
– Jeg skulle ha en studiosession, men så dukket jeg ikke opp, og han ble sint. Jeg fortjener det.
Musti har sterke meninger om mye. Og hun er egenrådig, en som alltid gjør som hun vil. Slik kan det selvsagt bli krangler og konflikter av.
Men uten denne personligheten, ville hun neppe endt opp der hun er i dag: som et låtskrivertalent som hylles av både anmeldere og fans for sine sterke tekster.
– Jeg begynte å skrive da jeg gikk i første klasse på barneskolen, i England.
– På den tiden var jeg et søtt og uskyldig barn, men kunne også være en djevel på skolen. En skikkelig rampunge som kunne rope masse fornærmelser ut av det blå.
Etter atter en krangel i skolegården, ga kontaktlæreren henne et viktig råd: «Ikke skrik når du er sint, skriv heller ting ned.»
– Det Miss Margarita sa til meg den dagen, har jeg hatt med meg hele livet. Når manageren min blir sint på meg nå og jeg hisser meg opp, så skriver jeg det heller ned. Det hjelper.
Når notatblokkene fyller seg opp, blir det mye materiale å ta av.
– Det er ikke alltid jeg skriver for å skrive musikk. Men når jeg er i studio, blar jeg gjennom alle notatene mine og finner ord og setninger jeg får lyst til å bruke.
Hun synes det er artig nok å spille live, men som musiker trives hun aller best i studioet. Der er hun også usedvanlig produktiv: Debutalbumet «Qoyskayga» ble sluppet i februar i år, men allerede i juni fulgte hun opp med EP-en «Mellom høyblokkene».
Heller handling enn krangling
«Qoyskayga» betyr familie på somali, og skiva er fylt av mimring om viktige øyeblikk i hennes 19-årige liv.
Betraktninger om Tøyen, all flyttingen i barndommen, annerledeshet, vennskap og familiebånd. Men også drømmen om å lede andre.
Gro Harlem Brundtland, jeg er «next», rapper hun på skivas største hit, låta som er oppkalt etter Norges første kvinnelige statsminister.
– Jeg synes dette landet trenger flere kvinner i lederstillinger. Og flere fargede, sier Musti.
Det hun elsker med Oslo, er mangfoldet, forteller hun: hvor mange ulike ting det er å gjøre og hvor mange ulike folk som bor i byen. At det finnes folk i dette landet som ser ned på fargede og kvinner, beskriver hun som en av de få tingene som virkelig provoserer henne.
Jeg er en leder, jeg har det fra min bestefar, Burao sin borgemester, rapper hun på skivas mest personlige låt «Krig». Bestefaren var nemlig borgermester i familiens hjemland, Somaliland.
– Jeg har fem brødre og to søstre. Vi har det i blodet alle sammen: det å være født til å være lederfigurer.
Om Musti vokser opp til å bli vår neste Gro Harlem Brundtland eller Marianne Borgen, vet hun hvor lista skal ligge.
– Folk er så opptatt av å få slutt på rasisme. Og istedenfor å gjøre det, blir man sittende fast i debatt, sier hun oppgitt.
Da amerikanerne gikk ut på gatene i Black Lives Matter-protestene sist måned, fulgte det et lokalt oppgjør i norske avisspalter. Men det ble for mye abstrakt metadebatt og for lite handling, synes Musti.
– Rasismedebatt, hva er det godt for?
– Da ender man bare med å krangle, og så liker alle hverandre mindre til slutt. Ta heller tak i de konkrete problemene!
Tilbake til røttene
Som 12-åring bodde Musti en periode i storbyen Burao, fordi moren ville ta seg av den tidligere toppolitikeren, som nå var blitt gammel og svak.
– Vi ble der i elleve måneder, og bestefar var veldig syk. Han hadde fått slag tre ganger og var derfor helt lam i venstre side av kroppen.
Musti beskriver det som tøft. Den gamle mannen var konstant sengeliggende og kunne ikke lenger snakke.
– Det var trist da han døde. Men når jeg tenker på hvor mye fete ting han har gjort i løpet av livet, kjennes det ikke like sørgelig ut.
Det var på 70- og 80-tallet at bestefaren var toppolitiker, lenge før Musti ble født. Tilbake i hjembyen flere tiår senere ble moren tatt imot med brask og bram. Da Musti opplevde dette, fikk hun et nytt syn på hvor viktig familiens rolle hadde vært i lokalsamfunnet.
– Etter hans død viste mamma meg et gammelt bilde av bestefar som ung og staselig borgermester, på en vennskapelig runde bowling med borgermesteren i en by i Jugoslavia. Jeg ble så imponert!
De gangene den gamle mannen fortalte om sin tid i politikken, hørtes det for et ungt barnebarn mest ut som skrøner.
– Jeg hadde aldri sett noe bevis før. Plutselig ble det mer ekte – selvsagt løy han ikke all denne tiden!
Kulturforskjell
Omstillingen mellom Somaliland og Norge taklet Musti fint. Helt siden hun var liten har den verdensvante rapperen sjonglert tre språk og tre kulturer.
Familien flyttet nemlig også til den britiske byen Milton Keynes, midt mellom London og Birmingham, da Musti skulle begynne i første klasse. De ble i seks år.
– Milton Keynes er en rotete by der det ikke er mye gøy å finne på. Men det bor veldig mange somaliere der, så vi trivdes skikkelig, ler hun.
Å lære flytende engelsk med lokal dialekt tok henne bare noen måneder. Gjennom seks år med britisk barneskole vokste hun mye som person og hun opplevde et visst kulturkræsj da hun kom tilbake.
– Lærerne i England snakker ikke til deg som du er et barn. Isteden behandler de deg på samme måte som de behandler kollegene sine.
Når du blir snakket til på en voksen måte, føler du deg også mer voksen, mener Musti.
– Da tror jeg du plukker opp ting raskere. Behandler du en baby bare som en baby, vil den være en baby for alltid.
– Jeg var så skoleflink der og lærte alltid alt jeg skulle.
Tilbake på norsk skole følte den fremadstormende lederspiren seg med ett dum, og hun opplevde det som demotiverende å bli dullet med av lærerne.
– Men jeg og søsknene mine fikk alle seksere i engelsk, takket være at vi hadde bodd i England. Det var mamma veldig fornøyd med.
Overrasket både seg selv og helten
Tilbake på Tøyen i tenårene arrangerte hun og et par andre unge jenter en lokal konsertkveld. 15-åringen inntok som vanlig lederrollen i gjengen og fungerte som kveldens sjalkledde konferansier. Headlineren var veteranrapperen Don Martin fra Romsås.
– På den tiden hørte jeg mye på sporene der han rapper om Oslo.
Helten inntar scenen og begynner på Oslo-låta over alle, «Nilsen». Idet han kommer til verset Jeg loker rundt i gamlebyen i hatten min, klarer ikke unge Musti å dy seg lenger.
Med mikrofonen fortsatt i hånda, begynner hun å rappe: Jeg loker rundt i gamlebyen i sjalet mitt. Det kunne gått galt. Og Don Martin ble litt paff, men mest imponert.
– Han visste ikke at jeg var rapper. Det visste jeg for så vidt ikke selv den gangen heller.
Kanskje det er meg
Fire år etter hun fikk Don Martin som fan, står plateaktuelle Musti midt på Tøyen Torg. Hun har akkurat spist på en av sine gamle favorittspisesteder. Bare maten er grunn nok til å komme hjemom en tur med t-banen fra Grorud, synes hun.
Under de gamle, tradisjonelle skiltene som «Baker» og «Bibliotek» på torget, befinner det seg nå helt nyoppussede og polerte virksomheter. Klientellet er ungt og nyinnflyttet.
– Det har sine fordeler og ulemper hvor mye Tøyen har endret seg. Før i tiden var det dritfett å være på Tøyen, og det kjentes så hjemmekoselig. Nå føler jeg ikke det samme, sukker hun nostalgisk.
Hun stanser og tenker seg litt om.
– Men jeg vet ærlig talt ikke om det er Tøyens skyld, eller om det bare kommer av at jeg var barn da og begynner å bli mer voksen nå.
Hun vandrer ned mot t-banesporet. Livet som nyutflyttet nittenåring på Grorud ligger foran henne. Men først skal hun innom sentrum, studio og kanskje gi manageren sin noen blomster. Hissig kan hun være på plate.
