Til tross for radiohits og tilknytning til andre forgreninger av en eller annen bergensbølge: Fjorden Baby! rir alene. Utviklingen siden debutalbumet (2009) har vært en fryd å følge med på, fra rølpehiten «Karoline» til stadionrocklåta «Himmelen» var steget langt; derfra og til Oh Yeah! er steget lengre, og ganske mye mer interessant. Så mye jeg enn elsket Se Deg Rundt I Rommet er det et enda mer lekent, rart og elegant band man møter nå, to album senere. Vel uteblir de bredtfavnende radiohittene, men i Fjorden Baby!s tilfelle er det til det beste for bandet og fanskaren. Dette er lyden av en høyre hjernehalvdel som arbeider overtid, og utbetalingen er deretter.
«Igjen Og Igjen», gjestet av John Olav Nilsen, er et naturlig singelvalg i så måte, der Sturle Kvilekval forklarer seg over et komp som forener Black Grape og The Police. Bandet låter også bedre enn før; synthlydene er pussigere, trommene er vakrere – og produksjonen (igjen av Jørgen Træen og Yngve Sætre) er minst like god som på tidligere trefninger. Hvert spor føles som en forundringspakke av vellyd, snålhet og tekster som til stadighet tar nye retninger. Nesten alltid fungerer det strålende, det eneste minuset er Primal Scream ca. XTRMNTR-forsøket på «Slangetemmer», selv om Store Ps snakkerap løfter den et par hakk.
Lekenheten er bandets største styrke, og de synes også å blomstre bedre jo mer inn i komfortsonen de befinner seg. «Flashback», «Safari», «Har En Drøm» og spesielt «Ka Som Skjer» er alle kruttsterke, egenrådige nestendansegulvshits for hodetelefonbruk. Tekstene blir ikke mindre kaudervelske med årene, men stadig bedre. «Elektriske konspirasjoner klekkes ut hver eneste dag» menes det på «Flashback», blandet med bunkevis av referanser til levd liv, dop og en og annen «hokus pokus filiokus». Blir vanskelig å se det på annen måte enn utenfra – men i så måte er åpningslåt (og albumbeste) «Sigøyneren» et unntak: Nedstrippet, monokromatisk skranglegitar og vokal gjort på en måte som påminner den underkjente svensken Mattias Alkberg og hans Bear Quartet.
Den åpner altså dørene til det som er et av de mest egenrådige popbandene i Norge i dag – det eneste som kommer i nærheten må være sambygingene Syntax TerrOrkester – og jo lenger unna allemannseie de går, jo bedre blir de. Således er Oh Yeah! et album som kombinerer langt utskreden snålhet med en meloditeft som gleder stort – pakket inn av et utall lyder, påfunn og skruballer som Norge har svært godt av å ha i artistfloraen.
Jørgen Hegstad
