Det hele startet i kjelleren til Joshue N. Nords (Snorre) for tre år siden. Kompisen og nå duokollega Tramis Kain (Martin) var hiphop-entusiast mens Snorre kom fra østlandets house-miljø, likevel stemte kjemien og det var de de to kameratene bestemte seg for å teame seg opp om samplebasert discohouse under navnet Fukuyama, som er plukket ut som denne Ukas Urørt.
Bak dekkende masker pumper gutta ut fengende beats og glade melodier – i klassisk housestil, tro mot sin sjanger.
– Maskene er egentlig bare en morsom greie vi kom på, og de virker som en forlengelse av konseptet og den interne fiksjonshistorien vi har lagd rundt Fukuyama. Det er en måte å gå inn i en karakter på, samt en måte å gjøre det veldig tydelig hva vi driver med. Alle vet hva en discokule er -Det er jo det kuleste i verden! Så da er det bare naturlig å putte tusen små speil i ansiktet og la laseren spre det utover.
– Når man forstår hvor mye glede man kan få ut av musikk, skjønner man at man burde bli musiker
P3 Urørt mener:
Oslo-duoen Fukuyama kommer til festen med sekken fylt med referanserik nu-disco, lasermaskiner og diskokule-masker. «Ikkai Box» er en fremoverlent klubblåt, båret fram av skarpe hooks, leken rap og saftig produksjon.
Vil spre glede
Låttittelen sier kanskje ikke så mye i seg selv, men gutta kan fortelle at «Ikkai Box» best kan oversettes til «kun/bare en boks». Teksten er et samarbeid mellom Fukuyama og vokalist på låta Jonas McDonnell. Den har utgangspunkt i denne tomme, imaginære boksen, som ifølge gutta kan representere det man vil at den skal representere.
– Det handler i stor grad om det å ikke låse seg fast, eller begrense seg selv, bare på grunn av tenkte eller falske rammer som andre eller du setter rundt deg selv.
Hva er bakgrunnen for at dere kaller dere Fukuyama?
– Fukuyama var et navn Josh brukte på et tidligere prosjekt, som egentlig ikke var noe annet enn demoer og annet rot. Når Tramis kom inn i bildet og vi begynte å lage musikk sammen, ble det et naturlig navn å ta med videre. Fukuyama kan oversettes fra japansk til «happy mountain» eller «gledesfjellet» på norsk – og det er jo litt det vi prøver å være – en hel del med glede.
Hvordan går dere frem når dere lager musikken?
– Tidligere lagde vi alt sammen i kjelleren til Joshue, men etter et par år flyttet vi begge og fikk generelt mindre tid til å sitte og leke som vi gjorde før, så nå skjer det meste via mail. Vi lager demoer, sender frem og tilbake, slenger på nye ideer og prater litt om hva vi burde gjøre, før vi til slutt ferdigstiller musikken. På sommeren og i ferier har vi fortsatt tid til å ta noen «koseøkter» hvor vi gjerne sitter 7-8 timer i strekk og bare slenger sammen forskjellige ideer.
– Vi kan si så mye som at dama ble med hjem
Hvordan vil dere selv beskrive musikken dere lager? Hva er karakteristisk?
– Vi har gjort alt fra Disco House, 80-talls kjøremusikk, til Funkremix-prosjekter, til elektropop. Sjangermessig hopper vi mye frem og tilbake, men å si at Nu-Disco er et slags knutepunkt blir absolutt ikke feil. Mye av det karakteristiske ligger selvfølgelig i valg av synther og generell instrumentering med litt tunge trommer og cheesy pads.
Hva er det mest interessante som har skjedd i karrieren så langt?
– Å bli ukas Urørt er absolutt en veldig interessant ting. Vi lager musikk i håp om at andre skal høre det og da er det morsomt å bli spilt på radio og vite at det sitter mange forskjellige personer, forskjellige steder i landet og hører på noe vi har lagd. Det er også veldig morsomt når vi får bekreftelse fra lyttere fra andre land som hører på musikken vår. Vi vet for eksempel at Fukuyama har nådd blant annet folk i Frankrike, Mexico, Chile, Japan og USA – det er jo helt rått! En annen litt morsom ting som har skjedd oss var da vi ble spurt om å gjøre en radiospot for en russisk radiokanal. Vi har ingen forbindelse med Russland i det hele tatt, så det å bli spurt om en slik, litt tilfeldig ting, er veldig morsomt. Vi har også blitt spilt på studentradio i USA, og i diverse podcaster.
Hva er deres inspirasjonskilder?
– Det er naturlig for oss å dra frem Todd Terje, norsk eurodisco-produsent som lager musikk som er så dansbar at det er til å bli dårlig av. Det samme gjelder for Chromeo, men de har et litt annet lydbilde og uttrykk. Jamiroquai med «Canned Heat» er en direkte inspirasjonskilde. Rett og slett fordi det er den ultimate danselåta. Det er umulig å sitte i ro når denne låta kommer på. Kan også trekke frem Daft Punk med «One more time». Nu-disko klassikeren som er umulig å bli lei.
Det er selvfølgelig mange flere vi kunne nevnt, og all disco og funk fra 70-tallet er lett å dra frem, men hovedregelen er at alt som groover inspirerer oss.
Hva er den største skandalen eller merkeligste opplevelsen dere har vært borti?
– Det var en gang en kar som utga seg for å være med i Fukuyama for å få med seg ei dame hjem. Vi kan si så mye som at dama ble med hjem.
Har dere noe spennende på gang fremover?
– Vi slapp nettopp en ny EP, og slipper en til om 3 måneder. Etter det avslutter vi året med en fjerde EP og peiler oss inn mot et album i 2015.
Har dere andre favoritter på Urørt?
– Urørt er en side som hele tiden gir oss nye funn og kule artister. Gutta i Proviant Audio er jo selvfølgelig noen vi har fulgt litt ekstra med på den siste tiden. Tramis har også rapperaliaset Damien som vi selvfølgelig også må trekke frem.
Hvordan ser drømmegigen ut?
– Den ultimate drømmen er å spille på et stappa Budokan fullt av elleville japanske fans.
– Vi avsluttet forrige konserten med en 20 minutter dance-off med publikum
Når hører dere ikke på musikk?
– I situasjoner vi ikke vil være i.
Når danser dere?
– Ingen av oss kan danse, men når det er sagt så avsluttet vi forrige konserten vår med å hoppe ned fra scenen og ha 20 minutter dance-off med alle som hadde kommet for å se oss spille.
Hva er deres første musikalske minne?
– Det var da jeg kjøpte Daft Punk-albumet Discovery. Med dette fulgte også medlemskort i Daft-Club, sier Tramis
Hvordan skjønte dere at dere skulle bli musikere?
Når man vokser opp i et hus med piano, gitarer, keyboard og diverse andre instrumenter, blir musikken en såpass stor del av hverdagen og hele denne prosessen med å «bli en musiker» kommer både gradvis og naturlig. Vi har alltid hatt instrumenter tilgjengelig og det har aldri vært noe begrensning å utforske det som fins av musikk. Tramis vokste opp med en reggae-mamma og en rocke-pappa. Det ble derfor helt naturlig å lage hiphop, og han har siden 12-års alderen produsert og skrevet sine egne låter. For Josh sin del kom det vel en liten bekreftelse når han kjøpte seg sitt første trommesett og spilte 3-4 timer av gangen uten å miste en centimeter av gliset sitt. Når man forstår hvor mange muligheter man har og hvor mye glede man kan få ut av musikk så skjønner man at man burde, i en eller annen grad, bli musiker.
