Norske artister mot strømmen

Én ting er viktigere enn alt annet for norske artister de neste årene: Strømmemarkedet må erobres, skriver Asbjørn Slettemark i dagens kommentar.

Da jeg jobbet i bransjebladet Faro Journalen for noen år tilbake, fikk vi ukentlig inn alle mulige lister som vi publiserte og analyserte. En av de artigste tendensene vi så utover 2000-tallet, var den voldsomme andelen norske artister fikk på de hjemlige salgslistene.

Norsk dominans

Titt og ofte rundet norskandelen 50 prosent på albumlista, og om vi spoler tiden nøyaktig 10 år tilbake, var 17 av 40 plater på listen norske. På den tiden var dette en helt middels norske uke på listen, og norsk platebransje kunne slå seg på brystet med en lokal andel man måtte til patriotiske markeder som Tyskland og Japan for å finne.

Ukens VG-liste har 10 norske artister, uten at det har så mye å si i den ene eller andre retningen. For mens CD-salget fremdeles lever sitt koselige liv i enkelte bensinstasjonhyller, er det strømmetjenestene som skal holde liv i norske artister i årene som kommer.

Og der er det urovekkende tall. For mens VG-lista tidligere var så rød, hvit og blå at man kunne forveksle den med en medaljepall i vinter-OL, har norske artister kun et sted mellom 10 og 15 prosent andel av strømmemarkedet. Typisk norsk å være best? Å nei, du.

En svunnen tid

Den lave norskandelen har dessverre kommet i skyggen av andre nyheter om strømming. Vi leser nesten ukentlig historier om at Daft Punk får så og så få dollars for x antall millioner strømminger av “Get Lucky” på Spotify, mens norske artister ironisk legger ut lønningsslippen fra Wimp på Instagram til spott og spe. Men med fare for å hisse opp musikere som må ha deltidsjobb for å få endene til å møtes: Jeg er ikke så fryktelig bekymret for den biten.

Markedet er fremdeles nytt og i rivende utvikling, men vi kommer aldri igjen til å oppleve at folk flest betaler opp mot 200 kroner for 10-12 låter på en plastikkbit. Bransjekunnskapen og -oppmerksomheten hos artister er høyere enn den noensinne har vært, og selv om artistorganisasjonene foreløpig ikke er like hissige på overtaling som Leo i The Wolf Of Wall Street, er dette øverst på agendaen hos dem.

Og tro det eller ei – plateselskapene er faktisk mer interessert i å ha artister som tjener penger enn å lure dem trill rundt, selv om de også har gjort det opp gjennom historien.

Konturene av en krise

Det er helt vilt bekymringsverdig for norsk musikks fremtid at man ikke har et bedre hjemmemarked enn 10-15 prosent av strømmingen fra aktører som WiMP og Spotify. For artistene som er på store selskaper betyr det at det er Avicii og to franskmenn i robothjelmer som betaler moroa når selskap satser på deg, mens for de mindre selskapene betyr det mindre mulighet til å få en liten bit av den store fremtidskaken.

Dersom dette ikke bedrer seg, vil det bety reduserte vilkår for norske artister, med alt det fører med seg – mindre muligheter til satsing utenlands, mindre utviklingspenger i bunn når kontrakter signeres, og generelt mer stusselighet i en bransje hvor man har vært stolt av et sunt og lukrativt hjemmemarked.

Tilrettelagt for suksess

Hvorfor er det slik, i et marked hvor norske artister egentlig har en sterk posisjon? Tenk bare på festivalmarkedet, hvor et godt utvalg norske artister kan boltre seg i hundrevis av betalingsvillige aktører. Publikum vil jo ha norske band på scenen.

I tillegg ser vi at norske produsenter biter brukbart fra seg i utlandet, P3 gjør suksess blant annet takket være satsing på norsk musikk og Norge ligger langt foran de fleste land på utviklingen av nettopp strømmemarkedet. Mye burde ligge til rette for strømmesuksess for norske artister.

Den viktigste diskusjonen

Kanskje det er et vakuum som har oppstått etter overgangen fra fysisk produkt til digital distribusjon. Eller er det en naturlig justering av en unaturlig høy norskandel? Er det unge strømmepublikummet mindre interessert i norsk musikk?

Det som i hvert fall er sikkert er at norskandelen på strømmemarkedet bør være bakgrunn for alle diskusjoner om hvordan den norske musikkbransjen skal se ut i årene som kommer. Med andre ord for alle som har et by:Larm-delegatpass hengende rundt halsen de neste dagene.

Asbjørn Slettemark

Asbjørn Slettemark kommenterer bransje og teknologi på disse sidene under by:Larm. I morgen: Er den norske festivalsommeren bærekraftig?

Hva tror du er årsaken til den lave norskandelen? Og hvordan kan det fikses? Kast deg inn i kommentarfeltet.