Beirut - Amfiscenen, Hovefestivalen
Terningkast 5

Ompa til vi dør

Zach Condon og resten av hans world music-frelste kamerater vet det å gjøre skumringen ekstremt vakker.

Joda, sjangertermen “world music” er både sneversynt og tåpelig, men New Mexico-fødte Zach Condon er kanskje vår tids dyktigste til å lage fin engelskspråklig popmusikk ut av tonnevis med folkemusikkreferanser fra særlig Midtøsten, Mellom-Amerika og Balkan.

Gjennom fire album har Condon fått stadig flinkere medhjelpere og stadig bedre produksjon, noe som toppet seg med fjorårets The Rip Tide. Som et resultat av dette er presentasjonen av musikken fra scenekanten også både behagelig og akkurat passe polert, takket være trompeter, trombone, trekkspill, kontrabass, trommer og tangenter.

I løpet av de tre-fire åpningslåtene av Hove-settet, inkludert ypperlige “Santa Fe”, er fremførelsen til gjengen heller slapp. Det er godt mulig den massive conga-linjen som oppstår blant publikum letter på trykket og får dem til å senke på skuldrene, men fra og med konsertens første fjerdedel har passert blir hovegjengerne servert pur trompetharmoni i førti gode minutter.

Beiruts perler henger her bedagelig på en ompainfisert snor. Ta med den store lyden i “Port of Call”, den absurd flotte lengselen ved “Nantes”, samt både “East Harlem” og “A Candle’s Fire” fra fjorårsalbumet, så har du en setliste som skapt for en time i skumringen.

Man kan være en real grinebiter og kalle enkelte av publikums danseforsøk som heller fjollete. Men mest av alt er det nok kun vakre, hvite menneskers naturlige reaksjon på musikalske mariachi– og klezmer-vibber. Én ting er imidlertid klinkende klart: jeg hadde definitivt ikke takket nei til enda ti minutter med Beiruts vennlige folkpop.

Kim Klev